Høydeskrekk...

Kanskje litt småteit å ha høydeskrekk når man er 1.82 m.o.h, på sokkelesten... Men jo, det snurper seg sammen, langt inne i magen når jeg kommer litt opp i høyden!

Jeg vet ikke helt når eller hvor denne iden’ dukket opp eller kom fra, men jeg har så lenge jeg kan huske, sett på meg selv som en stor pyse. Det er utrolig hva det går an å være redd for!

Men når jeg ser tilbake, så ser jeg at jeg har også funnet en styrke eller vilje til å utfordre frykten. ”Hvorfor gå rundt grøten, når man kan hoppe i salaten?!”

Dette tårnet er 18 meter høyt, du finner det på toppen av Rørfjell i Onsøy, på grensa mellom Fredrikstad og Råde. Jeg bodde ikke så langt unna, så jeg gikk ofte turer i området, kikket opp på tårnet, og tenkte; NEHEI, ALDRI I VERDEN!!! før jeg gikk videre…

Men der, som med en del andre ting, ble viljen til slutt større enn frykten!

Møkka frykt, nå gidder jeg ikke mer!!!

Jeg kom meg opp på første avsatsen, holdt meg godt fast mens jeg stirret ned mellom sprekkene i gulvet, så sprang jeg ned igjen. Noen turer senere kom jeg meg til midten omtrent.

En høstkveld var klassen min på tur der, vi skulle sette opp en gapahuk og overnatte. Jeg så på  de andre mens de føk opp og ned i tårnet. Da en av guttene fikk høre at jeg aldri hadde vært helt oppe, ble han tydelig vis overrasket! Hæææ, har du ikke vært der oppe, du som bor her!?! Det er jo den utsikten!!! Så forsto han nok tegningen, for han sa noe fint! Jeg kan gå bak deg hvis du vil, da detter du ikke ned!

Som det så fint hetter på engelsk; ”If someone watches your back, you can face anything!”

Det funka i hvert fall den kvelden, jeg kom meg helt opp på toppen! : )

Etter det har jeg vært der mange ganger, det ble for meg et hellig sted på et vis, et puste rom og et fristed! Utsikten er flott og det er godt å høre på vinden som suser i tretoppene, men det jeg elsket aller mest var nok følelsen av å være bitteliten. I det store universet er jeg sikkert mindre enn en dråpe i havet, samtidig er jeg er en del av noe kjempe stort…

Når jeg er så bitteliten, tenk så små problemene og utfordringene mine er da! De eksisterer vel knapt…

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…

Det blir så mye som tårner seg opp at oversikten forsvinner!

 Da er det godt å komme seg litt opp i høyden, trekke pusten dypt og godt og bare få litt oversikt igjen. Det er ofte ikke så ille som vi skal ha det til!

Kontroller er noe jeg er vant til, stresser som regel ikke med det, bruker bare litt lenger tid på bade enn vanlig, og motto for dagen er; Frisk som fan! :)

10. september skulle jeg på kontroll på Radiumhospitalet, det var litt over et år siden sist. Denne gangen kom høydeskrekken snikende i forkant!

Jeg har det så godt nå, foreldrene mine har det bra, det skjer så mye nytt og spennende og jeg har en plan, en drøm jeg virkelig har lyst til å gjennomføre! Brått ble fallhøyden så stor…

Jeg er glad for at høydeskrekken kom nå, det fikk fram en liten Brækhus gnist i meg, nå eller aldri! Jeg langa ut mot høydeskrekken, på min fredlige og rolige måte…

Det å drømme er en ting! Men jeg har vært skit redd for store planer, har unngått dem lenge! Hver gang jeg har hatt en større plan, har jeg blitt slått i bakken med et smell! Nå måtte jeg ta noen runder med meg selv, puste dypt og få oversikten igjen, så bestemte jeg meg!

Enten blir sirkelen brutt av seg selv, eller så gjør jeg det! Denne gangen skal ingen ”humper i veien” stoppe meg! Uansett hvilke beskjeder jeg har fått før, så har det jo tross alt alltid gått bra! Denne drømmen, planen, den har jeg stor tro på, og jeg har så ubeskrivelig lyst til å få det til, det er så godt ha noe å brenne for!  

   

Jeg hørte i et intervju, Cecilia Brækhus fortelle at hun har et stort behov for søvn etter at hun har vært i ringen, det hadde vist jeg også! Når jeg kom hjem fra Radiumhospitalet den dagen, flata jeg rett ut på sofaen, våknet 3-4 timer sener, ikke helt sikker på hvor jeg var med en gang, eller om det var morgen eller kveld, på bordet sto det en kopp med kald kaffe og en halvspist brødskive.. Når jeg fikk gnidd søvnen ut av øynene, kjente jeg at jeg hadde en ro med ting, jeg hadde gjort det jeg skulle gjøre, nå var det bare å vente på svar!

Nesten 14 dager senere ringte legen. Alle verdiene er helt stabile.

YES!!! Knockout!!! Denne gangen var det jeg som kom seirende ut av ringen! :D

Da følte jeg meg omtrent sånn ;)