lørdag 26. oktober 2013

Krig, fred og røde støvler...


Før Nikon ble den ”store kjærligheten”, tegnet og malte jeg mye, og Vebjørn Sand har vært et stort forbilde som har gitt meg mye inspirasjon! Som barn og ungdom var det streken og penselstrøkene som fenget, som voksen beundrer jeg han og familien hans for de menneskene de er!  Kunst skal vist kritiseres, noen kritikere har ikke holdt seg til bare kunsten, de har også gått til frontalangrep på han som person og likeså godt fortsatt med familien. Jeg er glad for at Vebjørn har vært tro mot seg selv, og ikke forandret seg og sitt kunstneriske uttrykk for å passe inn!  Hos Kari og Øivind, foreldrene til Vebjørn, er det godt å være. Der er det god takhøyde og mye hjerterom! Der er ingen drømmer for store og de lever virkelig ut drømmene. Kanskje det er derfor de får så mye kritikk, fordi det stikker og svir i dem som ikke tør å være seg selv, og som dilter i helene på andre istedenfor å følge sine egne veier og drømmer..?

2010-2012 malte Vebjørn en serie bilder kalt, ’Scener fra andre verdenskrig’. Det var et bilde der som fanget min oppmerksomhet mer enn de andre. Maleriet av en ung Tysk soldat, historien eller myten som det også blir kalt, om Josef Schultz.





Den 20. juli 1941, under den tyske besettelsen av Jugoslavia, skal Josef Scultz ha vegret seg mot å delta i henrettelsen av 16 partisaner. Noe som førte til at han selv ble skutt, av sine egne.
På bildet ser man at den tyske soldatene i midten ikke har noe gevær, hjelm eller uniformsbelte. Broren til Josef, Walter Schulz, identifiserte soldaten på bildet som sin bror og er blant dem som hevder at bildet viser Josef Schulz som slutter seg til gislene.
Tyske kilder hevder at Josef Schulz ble skutt og drept 19. juli 1941 i et partisanoverfall.




 


Hva som egentlig skjedde den gangen kan ikke jeg svare på. Men dokumentaren jeg så for mange år siden hadde som utgangspunkt i at historien var sann, og jeg husker den gjorde et sterkt inntrykk! Så det jeg skriver nå er med det samme utgangspunktet.


 Han viste et ekstremt mot i en ekstrem situasjon! Sånn jeg ser det, et valg mellom å miste livet eller leve et liv hvor man har mistet seg selv!
 Jeg tror han viste at hans handling ikke ville redde de andre eller skape fred i verden. Men i det øyeblikket tror jeg han fikk en fred med seg selv, når han ikke var villig til å gå på kompromi med hjertet. (Som jeg skrev om i; Bruk hue, lev fra hjerte.)

Tenk om alle hadde lagt ned våpnene og sagt, ’Nei, dette vil ikke jeg ta del i! Dette vil ikke jeg stå og se på og bare la det skje!’ Det hadde ikke blitt så lett for Hitler å få jobben gjort da…
Og mobbere, hvor tøffe er de uten tilskuere..?

Jeg har flere ganger vært tiskuer til hendelser som jeg vet har vært vonde for de det gjaldt og jeg bare lot det skje. Det var veldig ubehagelig, og jeg var ikke det minste modig…
I ettertid har jeg tatt det opp med to personer jeg vet ikke hadde det så greit og sagt unnskyld. De syntes det var veldig rart! Reaksjonen var den samme hos begge. ’Hvorfor tenker du på det? Du gjorde jo aldri noe, du var bare snill!’

Det er jo fint at de opplevde det sånn! Men det var akkurat det, jeg gjorde ikke noe! Det gjorde at jeg følte meg som en feig dritt!
Kanskje jeg var redd for å bli målskive igjen selv? Jeg vet ikke, husker bare at jeg ville være usynlig, omtrent for en hver pris. Når den ytre ”fienden” forsvant, ble jeg min egen verste fiende!
Jeg hadde litt andre tanker og interesser enn de andre, men sto for det jeg mente og trodde på og har ikke lagt skjul på noe når noen har spurt, men jeg lå veldig lavt i terrenget. Holdt helst kjeft, i håp om at ingen skulle se meg.

Jeg har jobbet hardt med komfortsonen, har virkelig måttet presse meg selv i en del situasjoner. Jeg er ikke i mål, men jeg er på vei! I større grad klarer jeg å ikke bry meg like mye lenger. Jeg bryr meg selvfølgelig om fortsatt, det er kjempe viktig og det er godt å bry seg om! Men jeg bryr meg ikke like mye om unødvendig tull og pjatt. Carefree er et engelsk ord jeg liker! Direkte oversatt, betyr det BEKYMRINGS LØS! Høres ikke det herlig ut, så vet ikke jeg! :)
Jeg opplever i hver fall bekymrings løse stunder som en enorm befrielse fra alle ’tenk om’ senarioer jeg av og til skaper, som er fulle av fordømmelse. Tenk om den eller den tenker, tror, synes eller føler på den måten om jeg gjør eller sier sånn eller sånn.. Snakk om å skape illusjoner som fører til en veldig selvsentrerthet, som på ingen måter er positiv!

Mange forbinder selvutvikling med noe egoistisk. Når jeg tenker på det nå, ser jeg for meg mennesker, nærmest som bregneknupper, som sitter sammenkrøpet, fastlåste og innestengte i sine egne illusjoner. Så begynner de å slippe taket og vikle seg ut av det faste grepet, så de kan reise seg mer og mer, til de står rett og til slutt strekker armene ut i været og er helt åpne. Bekymrings løst frie! Dette er meg! Take it or leave it! This is it!






 Da får vi blåst navleloa ut av nesa og kan virkelig se hva vi kan bidra med og tilføre denne verden ut ifra den vi er og det vi har. Å finne fred i seg selv og skape balanse handler ikke om å flytte til Himalaya for å meditere og ikke gjøre noe annet (hvis man ikke har veldig lyst til det da!) For meg handler det i hvert fall om at den roen og tryggheten gjør at jeg står mer støtt i meg selv, noe som igjen gjør det enklere å bruke de ressursene jeg har på en mye mer konstruktiv måte.



Jeg holder på å vikle meg ut, sprenge mine begrensninger så jeg kan strekke meg HELT ut!
Det er godt å strekke seg og det er faktisk ikke så farlig å syns heller. Når det regner går jeg tur i røde støvler, de synes i terrenget! So what!!! Jeg blir glad av å gå tur i røde støvler, bekymrings løst glad! :)





http://www.gallerisand.com/



søndag 20. oktober 2013

Kjære deg...

Jeg kjenner deg ikke, vet ikke hvem du er eller hva du heter, jeg husker ikke en gang hvordan du så ut.. Men jeg vil gjerne takke deg!

Førskolen var en fin tid, jeg ble kjent med en glad og nydelig jente, vi lo masse og ble fort bestevenner :-) Så begynte vi i 1.klasse, det var spennende! Følte oss store da, større enn de i førskolen (vi var i samme bygg), og vi fikk gå til og fra skolen selv, det var stas! I hvertfall en stund..

Du gikk på skolen som var litt lenger unna, der hvor de store gikk. Det var på vei til og fra skolen vi møttes. Jeg begynte å somle på veien, kom litt for sent noen ganger. Av og til brukte jeg lang tid på å pakke sekken eller knyte skolissene når jeg skulle hjem. Noen ganger var jeg heldig, andre ganger traff jeg på deg..
Du aner ikke hvor mye jeg gruet meg til å begynne i 2. klasse, tenk å gå på samme skole som deg..
Jeg sa ikke noe, hadde mye vondt i magen og ville ikke gå på skolen. Til slutt fikk mamma og pappa dratt det ut av meg. Det ble bestemt at jeg skulle bytte skole. Jeg ville ikke være der jeg var, men jeg ville heller ikke skilles fra beste venninnen min, og Gud vet hva man møter på et nytt sted!?!?

I slutten på 1. klasse begynte jeg på Steinerskolen. Jeg har alltid vært en kreativ sjel, som elsker å skape! Jeg hadde uten tvil havnet på rett sted!  Alt var en kreativ prosess og det var mye rom for individet. I ettertid har jeg forstått hvor mye fine verdier som ble sådd og hvor mye grunnlag for vekst vi ble gitt. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg gått glipp av mye! Du aner ikke hvor takknemlig jeg er!
Og vet du hva? Beste venninnen min, hun er fortsatt en av mine næreste og kjæreste :-)

Hadde du noen venner..? De andre dyttet til deg, mens de med et litt hånlig flir sa;' Fy fan, se på'n nå æ, begynt å plage småjenter også. Dumme kødd!'
Du hadde det nok ikke så greit du heller...

Kjære deg, jeg håper du står støtt i deg selv nå, og har det godt med deg selv og andre. Jeg håper du har hatt gode venner og kjærlighet i livet ditt. Kjære deg, jeg håper du har det like godt som jeg har det nå!

*

Stødig stiller jeg meg inn i verden.
Sikker vandrer jeg min livs bane.
Kjærlighet bærer jeg i mitt vesens indre.
Håp legger jeg i alt jeg gjør.
I tillitt tenker jeg mine tanker.
Disse fem leder meg mot målet.
Disse fem gir meg livet.

Morgenvers på Steinerskolen i
5. klasse.

Typiske steiner bøker, vi hadde ikke lærebøker, vi måtte skrive og illustrere selv.

mandag 14. oktober 2013

BRUK HUE, LEV FRA HJERTET

Det jeg  skrive nå er ingen påstand, det er bare mitt tanke spinn og hvordan jeg ser det!

Alt i naturen handler om balanse, det må til for at alt skal fungere. Alt må være i sin skjønneste orden for at liv faktisk skal kunne eksistere på denne kloden. Alt fra de minste celler og molekyler i våre egne kropper til planetenes og stjernenes posisjon i solsystemet er som et finjustert maskineri, og det handler om små marginer før balansen er forstyrret.
Vi er en del av naturen, verden, universet.. Da er det vel ikke så forunderlig om vi også bør være i balanse!?

Matteus 7.13 Gå inn gjennom den trange port! For den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går igjennom den.
7.14 For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.

Veldig fritt tolket;

Noen sjenker ikke balansen en halv tanke, noen lengter, andre søker, noen prøver og noen veldig få ER der. "og det er få som finner den."
Balanse er ikke en stillestående, kjedelig tilstand. Det kreves en innsats for å finne den og opprettholde den, for balansen finner man akkurat på vippepunktet.
"For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er det som finner den."
Det er kanskje ikke så rart at få finner den, for mange søker utover! "Bred er den vei som fører til fortapelsen."

Hva som ligger i ordet fortapelse ut ifra et bibelsk perspektiv, er kanskje en annen. Men i denne sammehengen, tenker jeg at fortapelse betyr å miste seg selv. Sånn jeg ser det, er det nødvendig å vende fokus innover for å bli kjent med seg selv, for å kunne stå støtt i seg selv og på den måten ikke bli et offer for omstendighetene.
Hvordan kan du stå støtt om du ikke kjenner deg selv?

Hvem er DU? Da tenker jeg ikke på dine titler og roller, eller hva du har blitt tillært..
Hva tror du på, står for, brenner for? Hva er dine håp og drømmer? Hva gir ditt liv mening, hva får deg til å stå opp hver dag? Hvor går dine grenser, når er det greit å si at nok er nok, eller at dette vil ikke jeg være med på?
Når du blir kjent med deg selv, den DU virkelig er, da er det som om hjertet fungerer som et kompass. Det er i hvertfall der jeg kjenner om noe er godt/positivt eller vondt/negativt. Når nåla peker i samme retning som pila, da er det balanse. Da går du ikke på kompromi med hjerte. Jeg tror mange går på kompromi med hjerte.. Kanskje oftest ut ifra frykt. Frykt for ikke å være bra nok, for ikke å passe inn eller for ikke å bli akseptert, og noen er kanskje redde for ikke å bli sett. Om kompass nålen stadig vekk kommer ut av balanse og du går på kompromi med hjerte, det du VET er riktig for deg. Da tror jeg det etter hvert kan gi utslag i form av fysisk og psykisk smerte. Og om vi overser signalene vi får, eller døyver dem med medikamenter, alkohol, narkotika eller drukner dem ved å være konstant tilgjengelig for ytre impulser, da tror jeg faren for å bli virkelig syk, kan øke kraftig.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å bruke hode, vi har fått en hjerne for at vi skal bruke den. Vi har muligheten til å tilegne oss kunnskap som er nødvendig for å overleve og fungere i samfunnet og verden vi lever i. Og det er mye annet vi kan lære oss ut ifra interesser og hva som gir glede og mening.
Vi har også fått evnen til å vurdere og bedømme. I trafikken f.eks, er det livsnødvendige å bedømme og vurdere.
Men ofte bruker vi de evnene vi har fått til mye tull! Og jeg gjør absolutt det selv også.
Vi er ofte kjappe til å bedømme hverandre eller oss selv og i det hele tatt det meste rundt oss. På null komma svisj, har vi klaska merkelappen midt i panna på noen eller fått en selv. 'Jaså, er'u den typen!' Ganske begrensende, eller hva? Du vet du er så mye mer enn det! Det er jeg også..

Jeg har opplevd å kjenne på balansen av og til opp igjennom årene. Jeg viste at roen var der inne et sted, men viste ikke helt hvordan jeg skulle finne den og gjenopprette kontakten igjen, når stormene herjet som verst. Men nå har jeg fått noen helt konkrete verktøy, som fungerer veldig bra for meg. Yoga og meditasjon! Jeg føler at i tillegg til å skape balanse i kroppen og et lettere sinn, skaper det også balanse mellom hode og hjerte.
Jeg har fortsatt en bit å gå, det hender fortsatt at jeg dømmer meg selv nedenom og hjem, lar meg styre av frykt, spiser feil mat og går på kompromi med det som føles riktig. Men det skjer i mye mindre grad enn før! Og jeg har blitt mye mer var på signalene. Det føles godt for både kropp og sjel. Dårlig samvittighet dukker fortsatt opp, ting er ikke gjort over natta! Men så ser jeg at det har en positivt innvirkning på de rundt meg, når jeg har det bra, det gjør det lettere!

Jeg har fått et nytt motto, det holder meg litt i øra, så jeg ikke skal spore av!

BRUK HUE, LEV FRA HJERTET! ;)

Gjør vi det, kanskje det blir enklere for oss alle sammen å bare være meg!?

tirsdag 1. oktober 2013

Høydeskrekk...


Kanskje litt småteit å ha høydeskrekk når man er 1.82 m.o.h, på sokkelesten... Men jo, det snurper seg sammen, langt inne i magen når jeg kommer litt opp i høyden!

Jeg vet ikke helt når eller hvor denne iden’ dukket opp eller kom fra, men jeg har så lenge jeg kan huske, sett på meg selv som en stor pyse. Det er utrolig hva det går an å være redd for!
Men når jeg ser tilbake, så ser jeg at jeg har også funnet en styrke eller vilje til å utfordre frykten. ”Hvorfor gå rundt grøten, når man kan hoppe i salaten?!”




Dette tårnet er 18 meter høyt, du finner det på toppen av Rørfjell i Onsøy, på grensa mellom Fredrikstad og Råde. Jeg bodde ikke så langt unna, så jeg gikk ofte turer i området, kikket opp på tårnet, og tenkte; NEHEI, ALDRI I VERDEN!!! før jeg gikk videre…
Men der, som med en del andre ting, ble viljen til slutt større enn frykten!
Møkka frykt, nå gidder jeg ikke mer!!!
Jeg kom meg opp på første avsatsen, holdt meg godt fast mens jeg stirret ned mellom sprekkene i gulvet, så sprang jeg ned igjen. Noen turer senere kom jeg meg til midten omtrent.
En høstkveld var klassen min på tur der, vi skulle sette opp en gapahuk og overnatte. Jeg så på  de andre mens de føk opp og ned i tårnet. Da en av guttene fikk høre at jeg aldri hadde vært helt oppe, ble han tydelig vis overrasket! Hæææ, har du ikke vært der oppe, du som bor her!?! Det er jo den utsikten!!! Så forsto han nok tegningen, for han sa noe fint! Jeg kan gå bak deg hvis du vil, da detter du ikke ned!
Som det så fint hetter på engelsk; ”If someone watches your back, you can face anything!”
Det funka i hvert fall den kvelden, jeg kom meg helt opp på toppen! : )



Etter det har jeg vært der mange ganger, det ble for meg et hellig sted på et vis, et puste rom og et fristed! Utsikten er flott og det er godt å høre på vinden som suser i tretoppene, men det jeg elsket aller mest var nok følelsen av å være bitteliten. I det store universet er jeg sikkert mindre enn en dråpe i havet, samtidig er jeg er en del av noe kjempe stort…
Når jeg er så bitteliten, tenk så små problemene og utfordringene mine er da! De eksisterer vel knapt…

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…



Det blir så mye som tårner seg opp at oversikten forsvinner!



 Da er det godt å komme seg litt opp i høyden, trekke pusten dypt og godt og bare få litt oversikt igjen. Det er ofte ikke så ille som vi skal ha det til!






Kontroller er noe jeg er vant til, stresser som regel ikke med det, bruker bare litt lenger tid på bade enn vanlig, og motto for dagen er; Frisk som fan! :)
10. september skulle jeg på kontroll på Radiumhospitalet, det var litt over et år siden sist. Denne gangen kom høydeskrekken snikende i forkant!
Jeg har det så godt nå, foreldrene mine har det bra, det skjer så mye nytt og spennende og jeg har en plan, en drøm jeg virkelig har lyst til å gjennomføre! Brått ble fallhøyden så stor…

Jeg er glad for at høydeskrekken kom nå, det fikk fram en liten Brækhus gnist i meg, nå eller aldri! Jeg langa ut mot høydeskrekken, på min fredlige og rolige måte…
Det å drømme er en ting! Men jeg har vært skit redd for store planer, har unngått dem lenge! Hver gang jeg har hatt en større plan, har jeg blitt slått i bakken med et smell! Nå måtte jeg ta noen runder med meg selv, puste dypt og få oversikten igjen, så bestemte jeg meg!
Enten blir sirkelen brutt av seg selv, eller så gjør jeg det! Denne gangen skal ingen ”humper i veien” stoppe meg! Uansett hvilke beskjeder jeg har fått før, så har det jo tross alt alltid gått bra! Denne drømmen, planen, den har jeg stor tro på, og jeg har så ubeskrivelig lyst til å få det til, det er så godt ha noe å brenne for!  
   
Jeg hørte i et intervju, Cecilia Brækhus fortelle at hun har et stort behov for søvn etter at hun har vært i ringen, det hadde vist jeg også! Når jeg kom hjem fra Radiumhospitalet den dagen, flata jeg rett ut på sofaen, våknet 3-4 timer sener, ikke helt sikker på hvor jeg var med en gang, eller om det var morgen eller kveld, på bordet sto det en kopp med kald kaffe og en halvspist brødskive.. Når jeg fikk gnidd søvnen ut av øynene, kjente jeg at jeg hadde en ro med ting, jeg hadde gjort det jeg skulle gjøre, nå var det bare å vente på svar!
Nesten 14 dager senere ringte legen. Alle verdiene er helt stabile.
YES!!! Knockout!!! Denne gangen var det jeg som kom seirende ut av ringen! :D

Da følte jeg meg omtrent sånn ;)