Når jeg ser et svart/hvitt foto får en skikkelig godfølelse,
for jeg husker så godt første gang jeg var i et mørkerom. Det var bare HELT
MAGISK å se motivet som kom til syne nede i badet med framkallings væske!
Sommeren 1999 pakket jeg sekken og takk for meg, etter 4 år
som elev ved Tomb jordbruksskole. Det tok ikke lang tid før jeg fikk praktikant
jobb på en gård i nærheten. 30 melkekuer, x antall kalver og 5 halvstore griser
som stakk av så fort de fikk en sjanse…
3 mnd jobbet jeg der, før jeg fikk beskjed om at det var
forandringer på et CT bilde. Når helsevesenet snakker om forandringer og man
har vært i det landskapet før, da vet man at det sjeldent er noe positivt… Det
ble ca 2 mnd med turer til og fra Rikshospitalet, det ble jul og nyttår, nytt
millennium til og med, 3. januar gikk turen til Radiumhospitalet. Der var jeg i
3 uker, før jeg fikk beskjed om at jeg kunne reise hjem. Det var ingen ting de
kunne gjøre, så jeg fikk ta kontakt når jeg begynte å føle meg dårlig.
Dagene gikk, og ukene og månedene, jeg levde i et merkelig
vakuum en stund.. Alt det vanlige virket så fjernt og uvirkelig og alt var
enten svart eller hvitt, det i mellom bare forsvant, alt ble flatt.. Men den
fysiske formen forandret seg ikke, jeg ble ikke sykere.
Derimot begynte jeg å bli rastløs av å være hjemme!
Jeg har alltid likt å ta bilder, så jeg bestemte meg for å
kjøpe et speilreflekskamera. Min første Nikon, den beste investeringen jeg noen
gang har gjort! :D Og derifra ble veien kort til fotolinja på AOF Daghøyskole
og mørkerommet der.
Jeg var 21 år, hadde blitt ung-ufør, og livet var
bokstavelig talt ikke sånn jeg hadde sett for meg at det skulle være! Men det
var godt å komme seg ut igjen, være sosial og få drive med noe jeg trivdes med.
Vi ble sendt ut med kamera, midt i byen. Og i jakten på
motiver begynte jeg å SE, på en helt annen måte. Ting som jeg ellers bare ville
oversett, viste seg å kunne bli spennende motiver. Og etter hvert som tiden
gikk ble jeg bevisst på noe annet også. Når jeg var ute med kamera, tenkte jeg
ikke på alt annet, kjente ikke på stresset fra fortiden, eller bekymringene for
framtiden. Nikon var min billett til HER og NÅ!
Livet blir ikke alltid som man har tenkt seg.. Noen ganger
blir det bedre! Jeg velger i hver fall å tro det ;)
Det har vært noen mørke stunder og lange svarte netter, med
det har også gjort at jeg setter mer pris på de lyse dagene og stundene. Det er
lys og skygger som skaper liv og kontraster i et bilde, det blir rett og slett
flatt og kjedelig uten. Det samme er det med livet... De mørke stundene bærer en
gave i seg, de kan gjør at vi setter mer pris på lyset!