søndag 30. desember 2018

Hva med en feire livet fest..?







I år, 2018 er det 30 år siden det ble oppdaget en kul på halsen min. Det var våren 1988 og jeg var 9 år.
Det var kreft i skjoldbruskkjertelen, og etter hvert viste det seg å være spredning til lymfekjertler i halsen. Det ble til sammen 5 operasjoner i halsen. Det ble oppdaget at jeg hadde en veldig sjelden genetiskfeil, som årsaket kreften og mye annet av feil og mangler i kroppen. Det ble tatt blodprøver av både foreldrene mine og meg, og prøvene ble frosset ned, i tilfelle man senere kunne finnet ut mer om genetikken. Det har skjedd litt siden det, kan man trygt si..
Og når jeg var 15 år, fikk jeg en genetisk veiledning. Mutasjonen hadde oppstått hos meg, altså ikke arvet den fra mine foreldre. Men om jeg fikk barn, ville sjansen være 50 % for at banet ville få det samme. Med tanke på min situasjon, ville jeg kunne søke om å ta en fostervannsprøve om jeg ble gravid. Fødte jeg et barn uten å ha gjort det, ville de med en gang tatt en gen-test. Om den var positiv, ville de fjernet skjoldbruskkjertelen i løpet av første leve år, da sjansen får å få kreft i den, er ca. 99%. Cellegift og stråling fungerer ikke på denne typen kreft. Så å bli helt kvitt den, er det små sjanser for.
I tillegg til alt annet som følger med MEN2B, som er forkortelsen på syndromet (sykdomsbildet), har det ikke akkurat vært et vanskelig valg, å avstå fra å få barn!

I januar 2000 fikk jeg påvist spredning til lever. Og beskjeden på Radiumhospitalet var; det er dessverre ikke noe vi kan gjøre, så du kan igrunn bare reise hjem. Ta kontakt når du begynner å føle deg dårlig.
Da var jeg 19 år, hadde jobbet 3 mnd på en gård, etter endt utdannelse på Tomb Jordbruksskole, og ble da ung-ufør. Ikke akkurat hva jeg hadde planlagt..

Jeg har vært utrolig heldig, for siden den gangen har det faktisk holdt seg stabilt. Det har ikke verken vokst, eller spredd seg mer. Og jeg har fått mange dager, uker, måneder og år, som jeg aldri hadde turt å drømme om en gang....

Som følge av MEN2B har jeg måttet fjerne begge binyrene, for der har det også lett for å oppstå rusk. Det betyr at jeg må ta bla, kortison 2 ganger daglig, for å overleve. Ved stress, sykdom eller ulykke må dosen økes, for å unngå en kortison/Addisonkrise, noe som er livstruende.

Magesystemet fungerer ikke som det skal, og i de verste periodene har det vært snakk om operasjon, altså utlagt tarm/pose på magen. Nå er den ganske grei, og jeg krysser fingre for at jeg slipper det styret...

Helt vanlig er også hofteleddsdysplasi, verk i muskler og ledd, undervekt, lav muskelmasse, trøtthet og lite energi, osv, osv..
Det er altså mye som foregår i denne kroppen.

Jeg skal ærlig innrømme, at noen ganger er jeg så inn til beinmargen sliten, at jeg tenker det er helt greit om jeg ikke våkner i morgen. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal orke å stå opp igjen. Så kommer det en ny dag, og selv om jeg ikke akkurat spretter opp, så går det seg stort sett til på et vis.

Det har vært noen opp og nedturer, og tunge stunder og perioder. Håpet og håpløsheten har noen ganger gått hånd i hånd.. Dette har vært livet mitt, og jeg husker ikke hvordan det er å leve uten. Jeg vet ikke hva det vil si å være fysisk sterk og rask, ha masse kapasitet og overskudd. På en måte er det kanskje greit, jeg har ikke mulighet til å sammenligne meg selv, før og etter kreft. Det har kanskje gjort det lettere å akseptere noen ting i hvert fall.

Hvordan jeg ville vært, eller levd mitt liv om jeg hadde vært frisk hele tiden, det er ikke godt å si.
Kanskje det er en trøst, men jeg føler faktisk at det å få livet og døden midt i tryne, har gitt meg vel så mye positivt som negativt. Det har gitt en dybde i livet på et vis, gjort meg mer levende, tilstede. Jeg har tatt meg tid til å stoppe og se på solnedgangen, luktet på blomstene, beundret lys-spillet i trekronene, snøfnugg og stjernehimmel. Jeg har gjort mine ting, og ikke bydd meg så mye om hva andre måtte tenke om det, Jeg har holdt meg unna drama, (det får være grenser for hva man skal bruke energien sin på!!) Gidder ikke krangle om småting, hva er poenget med det? Jeg setter veldig pris på de gode relasjonene. Og de gode samtalene. De små tingene, har blitt de store tingene og det som virkelig betyr noe!

Det er mange jeg har møtt og mange jeg er så heldig å få bli kjent med på grunn av, som jeg aldri ville vært foruten.
Og jeg er så heldig å ha noen som alltid har vært der og er der, til tross for.

Er litt rart det der, når man på slutten av et år, eller ved markeringer ser tilbake, selv om det har vært tøft i perioder, så kommer regnskapet stort sett ut i pluss, når jeg først begynner å legge sammen. Kanskje det er en fordel at jeg er dårlig i matte.. :D

Med sorger og gleder i et salig virvar, må jeg med hånden på hjertet si, at jeg har et godt liv!


Og det ble vel hakket bedre i år, når en gammel drøm gikk i oppfyllelse også.

På ungdomskolen fikk vi i oppgave å skrive om Meg selv om 15 år. Tror dette var 1993-94.

Meg selv om 15 år

Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvordan det kommer til å bli, men hvis mine drømmer går i oppfyllelse, slik drømmene mine er akkurat nå for tiden. Blir det slik:
Jeg ønsker jeg får bo på en kjempe stor, gammeldags gård. Som ligger nære naturen, langt fra motorveien og steder der det er masse mennesker.
På denne gården bor bare jeg, min mann og masse hunder. Gjerne andre gårds dyr. Yrket eller livsstil skal være i form av kunst, bok skriving, og gjerne litt møbel snekring, ta naturbilder og lære mer om stjernetegn.
Vi har ikke noen barn, jeg ønsker i hvert fall ingen. Vi har ofte venner på besøk, som kommer og går når de vil. Dette er i hvert fall noen av de fremtidsdrømmene jeg har.

Noen stavefeil kan man si.. Ble litt mye fravær..

Det tok litt mer enn 15 år, nærmere 24.. Etter en forunderlig reise, i forskjellige retninger. Med U-svinger og krinkelkroker, og med meg som navigatør, som har full panikk for å planlegge (de fleste planer har gått skikkelig på trynet). Så har jeg på ett eller annet vis navigert frem mot et mål og en drøm allikevel. Da var det det jeg skulle da, selv om jeg hadde glemt eller gjemt det godt, og prøvd meg på så mye annet.
For i år ble det faktisk gammelt hus på landet. Ikke kjempe stort, men stort nok. Ikke gård, men 4 mål tomt, stabbur og 2 og et halvt bygg til, det er helt innafor! Skikkelig på landet, og lite med folk. Litt trafikkert vei, men setter pris på kjørbar vei helt frem. Noen krav får man fire på..
Med mann og masse hunder. Heldigvis har min bedre halvdel barn fra før, så han har ikke gått glipp av den gleden, pga meg.
Det blir nok mer oppussing enn møbel snekring her, og det er helt greit. Foto, kunst og skriving, det er vel ikke så utenkelig.. Stjernetegn.. blir nok heller stjerne bilder tenker jeg.
Andre gårds dyr. Nei takk, er kurert!
Venner kan gjerne komme og gå som de vil, men drøy gjerne til etter kl.
12.00, hvis det ikke er krise.. ;) hehe..





Halllloooo... Klyp meg i armen, æææ’re muuuuulig?!?!?!

30 år faktisk.. og jeg blir snart 40.. i eget hus på landet.
Dette burde vel igrunn feires..

Hva med en feire livet fest?








Til min kjære TE,
Du er en modig mann, og passe sprø som tør å satse på meg, og dette gøy på lande prosjektet. Det er jeg veldig takknemlig for! Og jeg er veldig, veldig gla i deg <3






Og ikke minst, til mine kjære foreldre.
Dere er fantastiske!!! Alt dere har stått i og hatt av bekymringer i alle år, skulle så inderlig ønske dere kunne vært foruten det! Tusen takk for at dere alltid har vært der og er der for meg. Det er jeg ubeskrivelig takknemlig for! Gla i dere, her ifra til evigheten <3 <3