BRUK HUE, LEV FRA HJERTET

Det jeg  skrive nå er ingen påstand, det er bare mitt tanke spinn og hvordan jeg ser det!

Alt i naturen handler om balanse, det må til for at alt skal fungere. Alt må være i sin skjønneste orden for at liv faktisk skal kunne eksistere på denne kloden. Alt fra de minste celler og molekyler i våre egne kropper til planetenes og stjernenes posisjon i solsystemet er som et finjustert maskineri, og det handler om små marginer før balansen er forstyrret.
Vi er en del av naturen, verden, universet.. Da er det vel ikke så forunderlig om vi også bør være i balanse!?

Matteus 7.13 Gå inn gjennom den trange port! For den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går igjennom den.
7.14 For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.

Veldig fritt tolket;

Noen sjenker ikke balansen en halv tanke, noen lengter, andre søker, noen prøver og noen veldig få ER der. "og det er få som finner den."
Balanse er ikke en stillestående, kjedelig tilstand. Det kreves en innsats for å finne den og opprettholde den, for balansen finner man akkurat på vippepunktet.
"For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er det som finner den."
Det er kanskje ikke så rart at få finner den, for mange søker utover! "Bred er den vei som fører til fortapelsen."

Hva som ligger i ordet fortapelse ut ifra et bibelsk perspektiv, er kanskje en annen. Men i denne sammehengen, tenker jeg at fortapelse betyr å miste seg selv. Sånn jeg ser det, er det nødvendig å vende fokus innover for å bli kjent med seg selv, for å kunne stå støtt i seg selv og på den måten ikke bli et offer for omstendighetene.
Hvordan kan du stå støtt om du ikke kjenner deg selv?

Hvem er DU? Da tenker jeg ikke på dine titler og roller, eller hva du har blitt tillært..
Hva tror du på, står for, brenner for? Hva er dine håp og drømmer? Hva gir ditt liv mening, hva får deg til å stå opp hver dag? Hvor går dine grenser, når er det greit å si at nok er nok, eller at dette vil ikke jeg være med på?
Når du blir kjent med deg selv, den DU virkelig er, da er det som om hjertet fungerer som et kompass. Det er i hvertfall der jeg kjenner om noe er godt/positivt eller vondt/negativt. Når nåla peker i samme retning som pila, da er det balanse. Da går du ikke på kompromi med hjerte. Jeg tror mange går på kompromi med hjerte.. Kanskje oftest ut ifra frykt. Frykt for ikke å være bra nok, for ikke å passe inn eller for ikke å bli akseptert, og noen er kanskje redde for ikke å bli sett. Om kompass nålen stadig vekk kommer ut av balanse og du går på kompromi med hjerte, det du VET er riktig for deg. Da tror jeg det etter hvert kan gi utslag i form av fysisk og psykisk smerte. Og om vi overser signalene vi får, eller døyver dem med medikamenter, alkohol, narkotika eller drukner dem ved å være konstant tilgjengelig for ytre impulser, da tror jeg faren for å bli virkelig syk, kan øke kraftig.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å bruke hode, vi har fått en hjerne for at vi skal bruke den. Vi har muligheten til å tilegne oss kunnskap som er nødvendig for å overleve og fungere i samfunnet og verden vi lever i. Og det er mye annet vi kan lære oss ut ifra interesser og hva som gir glede og mening.
Vi har også fått evnen til å vurdere og bedømme. I trafikken f.eks, er det livsnødvendige å bedømme og vurdere.
Men ofte bruker vi de evnene vi har fått til mye tull! Og jeg gjør absolutt det selv også.
Vi er ofte kjappe til å bedømme hverandre eller oss selv og i det hele tatt det meste rundt oss. På null komma svisj, har vi klaska merkelappen midt i panna på noen eller fått en selv. 'Jaså, er'u den typen!' Ganske begrensende, eller hva? Du vet du er så mye mer enn det! Det er jeg også..

Jeg har opplevd å kjenne på balansen av og til opp igjennom årene. Jeg viste at roen var der inne et sted, men viste ikke helt hvordan jeg skulle finne den og gjenopprette kontakten igjen, når stormene herjet som verst. Men nå har jeg fått noen helt konkrete verktøy, som fungerer veldig bra for meg. Yoga og meditasjon! Jeg føler at i tillegg til å skape balanse i kroppen og et lettere sinn, skaper det også balanse mellom hode og hjerte.
Jeg har fortsatt en bit å gå, det hender fortsatt at jeg dømmer meg selv nedenom og hjem, lar meg styre av frykt, spiser feil mat og går på kompromi med det som føles riktig. Men det skjer i mye mindre grad enn før! Og jeg har blitt mye mer var på signalene. Det føles godt for både kropp og sjel. Dårlig samvittighet dukker fortsatt opp, ting er ikke gjort over natta! Men så ser jeg at det har en positivt innvirkning på de rundt meg, når jeg har det bra, det gjør det lettere!

Jeg har fått et nytt motto, det holder meg litt i øra, så jeg ikke skal spore av!

BRUK HUE, LEV FRA HJERTET! ;)

Gjør vi det, kanskje det blir enklere for oss alle sammen å bare være meg!?