Jeg elsker fargene som kommer med høsten! Og det å kose seg inne, med pledd, te og levende lys og høre på regn og vind som pisker mot
rutene, når høstværet herjer ute.
Jeg elsker også å stå ute en klar høst eller vinternatt og
se opp på stjernehimmelen! Wow, det er så uendelig stort og vakkert..
Luften lukter så godt rett før det begynner å snø, jeg elsker
den lukten! Og det å se snøen som virvler i lyset fra en gatelykt!
Og ikke minst elsker jeg den myke stillheten som omslutter
alt, når snøen har lagt seg…
Jeg skal lage engler i snøen så lenge jeg lever! : )
Så er det godt å komme inn, krølle seg sammen foran ovnen og
se på flammene. Jeg elsker følelsen av varmen som stråler, akkurat som jeg elsker
følelsen av de første solstrålene som varmer når våren kommer, da vet jeg
liksom at alt det beste ligger foran meg nå!
Det er fantastisk å gå tur i skogen når våren kommer, bare
stoppe opp midt i havet av hvitveis, og lukke øynene og høre på alle fuglene
som synger, jeg elsker den lyden og alle hvitveisene, og alt det grønne!
Når sommeren har kommet og varmet opp skogbunnen, da lukter
det så godt, jeg elsker lukten av varm skog! Lukten av hav også, og følelsen av
sand mellom tærne!
Jeg elsker følelsen av å sitte på et fjell eller svaberg som
har blitt varmet opp gjennom en lang dag, og se på solnedgangen..
og månen som
kommer opp..
Livet er alltid tilstedeværende! Det bare skjer, når det
skjer, i øyeblikk etter øyeblikk, livet lever i stadig forandring gjennom
alt og alle.
Ingen ting av dette kan fanges, kontrolleres, påvirkes eller
eies. Det er det som gjør alle disse øyeblikkene så magisk..
Det skjer også noe fint i tilstedværelsens øyeblikk sammen
med andre synes jeg!
Jeg føler man kan gå glipp av mye, om man ikke er det, ikke
nødvendigvis hele tiden, men i det minste noen øyeblikk, her og der.. Er vi
ikke det, er det jo ofte ordene og handlingene vi forholder oss til, noe som
for det meste blir bedømt, i rasende fart, mye av det også ubevisst. Liker, liker ikke,
rett eller feil, enig, ikke enig….
Når jeg er tilstedeværende med andre, er det som om det
oppstår et rom, rom for å bare være. Der spiller det ingen rolle om vi tror på
forskjellige ting, opplever livet og verden på helt forskjellige måter, ingen
ting må forklares og forsvares, det er som det er.
Da er det enklere å få med seg andre ting også..
Det er så vakkert det lyset som tennes i øynene på mennesker
når de snakker om noen de er glade i, stemmen blir også litt mykere på et vis.
Entusiasmen som bobler opp når noen er ivrige og engasjerte,
er også herlig!
Det er godt å kjenne den varme, fredlige utstrålingen fra mennesker
som har en ro med seg selv.
Og jeg synes det er noe vakkert også i det sårbare, mørke
dypet som kan være i blikket til mennesker som står i, eller har opplevd noen av
livets mer alvorlige realiteter…
Når jeg lukker øynene og tenker på noen jeg er glad i, da
opplever jeg det enda sterkere. Selv om ord eller handlinger kan være veldig
nydelige og varmende, er det ikke det som får hjertet til å kjennes så stort ut
at det ikke lenger får plass på innsiden. Det er noe annet, noe mye større som
er helt umulig å beskrive…
Om de jeg er glad i opplever det på samme måte vet jeg ikke,
men det betyr egentlig ikke så mye, de er de samme uansett og jeg kan uansett
bare føle min opplevelse av kjærlighet.
Jeg er ikke tilstedeværende hele tiden. Det er dager eller
stunder jeg synes at ting er vanskelig og jeg er lei.. Noen ganger tenker jeg
for mye, eller bekymrer meg.
Men jeg er heldig, for jeg opplever disse øyeblikkene.Og det er i disse øyeblikkene livet og kjærligheten lever, tenker jeg...
Jeg tenker også at;
Den som elsker er aldri uten kjærlighet!
Da vet jeg at det ikke finnes en eneste dag i mitt liv som
er uten kjærlighet…