torsdag 9. mai 2019

Forlatt II



Bortgjemt i busker og kratt, oppdaget vi enda en forlatt skatt.. 




Og jeg kan ikke annet enn å undres over, hvem som en gang har levd her. 
Hvem var de? Hva trodde de på? Hva drømte de om? Hva lengtet de etter..?




Hvem vandret ut og inn av porten og dørene her?








Hvem hang fra seg yttertøyet og kjente varmen fra vedovnen, på kalde og gufne dager?





Hvem laget maten og stelte her?










Hvem var samlet rundt bordet?





Skulle det være mat-ro og stille, eller gikk praten livlig rundt bordet?  






Alle har vi vel våre våkne netter, hvor frykten har listet seg inn med mørket. Satt seg ned på sengekanten, og skremt tankene opp som hvileløse fugler i natten..





Hva tenkte de på, når de ikke fikk sove?




Hvem stelte og tok seg av dyra?




Hvem malte og snekret, og tok vare på bygninger og ting ?








Hvor ble de av til slutt?







*

Jeg har stor respekt for disse stedene. Jeg flytter ikke på ting og jeg tar aldri noe med meg. Det er jo fortsatt noens eiendom, selv om det er forlatt. Og det må få være en bortgjemt skatt, til nestemann som tar turen innom. 


fredag 12. april 2019

Forlatt...





En venn skrev et fint innlegg om melankoli, som inspirerte meg. For meg er det en følelse som når noe dypt og vakkert, både godt og sårt på samme tid.. Og den er fredelig, med rom for rolig ettertanke. Hvis jeg vil oppsøke den følelsen, finner jeg lett både den og mange fotomotiver, i gamle, tomme og forlatte hus.




Frø ble til spirer, ble til trær, ble til skog, ble til tømmer, ble til trevirke, ble til reisverk og vegger, ble til hus, og ble til et hjem...









Jeg vet ikke hvem som har bygget eller bodd her. Jeg vet ikke hvordan livets vektskål har vippet mellom gode og onde dager, for de som har levd her. Nå er de uansett bare stumme minner i veggene, og melankolien danser sakte rundt i de tomme rommene..
Kriger har startet og kriger har endt. Mennesker og dyr, har kommet og gått, inn og ut av tiden.. Mens årstidene har gått sin gang over tunet.








De fleste vinduene er knust, malingen beskytter ikke lenger mot vær og vind. Planter og småkryp tar overhånd og fortærer. Dette tomme skallet, er på vei mot jord igjen.. Blir støv igjen, blir frø igjen, blir til spire, blir til tre, blir til skog..











I gode og onde dager, går livet og tiden hånd i hånd.. Fra kretsløp til kretsløp, i små og store baner.
Fra jord har du kommet, til jord skal du bli, og fra jord skal du igjen gjenoppstå..





  Livet.. Det forunderlige, evige livet... 



mandag 18. mars 2019

Bry deg om.. Det kan redde liv!






For to år siden, hadde jeg en opplevelse som satte et støkk i meg. Jeg velger å dele den opplevelsen, fordi jeg tror det har større virkning, enn om jeg bare deler noen fakta.


En fredag kveld i februar skulle jeg på et møte i Oslo, og ignorerte at jeg følte meg ekstra slapp og litt svimmel. Tenkte at møtet varer jo ikke så lenge og jeg kan slappe av resten av helgen, så jeg dro avgårde. Etter møtet gikk jeg til T-banen ved National teateret, bilen min sto parkert på Lambertseter. Jeg begynte å føle meg mer og mer dårlig. Hodepine, svimmel og magesmerter. Nå var også magen ganske urolig.. Jeg begynte å se meg litt desperat om etter et toalett, både inne og utenfor T-banen. Jeg får se Hard Rock Cafe på andre siden av veien, og kommer meg til toalett der. Da følte jeg meg VELDIG dårlig! Kaldsvettet og holdt på å miste bevisstheten flere ganger, mens magesmertene ble mer og mer intense. Jeg innser etter hvert, at dette ikke kommer til å bare gå over av seg selv, og ringer 113. Får forklart hvor jeg er, og at jeg er ganske sikker på at jeg på god vei til en Addison/Kortison krise, og at jeg er alene på tur i byen.
- Vi sender en ambulanse, men kan du prøve å få kontakt med noen som jobber der? Det er greit at de vet at vi kommer, sa den vennlige stemmen i telefonen.
Jeg ville helst bli på toalettet, for nå var jeg skikkelig uvel også, men kom meg til gangen utenfor toalettet. Får frem mellom brekningene, at jeg ser ingen som jobber her, jeg er så svimmel, må legge meg ned.
Jeg ligger med lukkede høyne, og kjenner plutselig at noen skritter over meg, og med lattermild stemme sier, -Oj, noen som har fått i seg litt mye kanskje..hehe..
Det er det siste jeg husker før ambulansepersonalet er der, og får kontakt med meg.
De har fått beskjed om at jeg er der alene, men blir tydelig opprørt når de forstår at ingen har spurt hvordan det egentlig står til. De spurte faktisk en gang til, når jeg hadde fått noe kvalme stillende og kunne svare ordentlig. Var det virkelig ingen som spurte deg om du var dårlig, eller hvordan du hadde det??
Nei..
Fredag kveld midt i Oslo, var nok ekstra dårlig timing! Men jeg må innrømme, det tok litt tid før jeg dro til Oslo igjen alene, eller denne hendelsen.

Kortisol er et livsviktig hormon som produseres i binyrebarken. Produksjonen startet tidlig på morgenen og øker utover dagen, for så å avta utover ettermiddagen. På natten er det et opphold, så vi lettere skal få sove bla, da dette er et av stresshormonene. Om vi blir syke, med infeksjon, feber osv, blir skadet, har et kirurgisk inngrep, blir stresset, utsetter kroppen for hard, fysisk aktivitet, opplever sorg eller andre traumatiske ting i livet, øker produksjonen.
Det blir kaldt for Addison, om man har binyre-svikt eller de er fjernet pga kreft f.eks. Det betyr som sagt at man er avhengig av å tilføre kortison som blir en erstatning for kortisolen kroppen ellers ville produsert hos alle med fungerende binyrer.
Siden våren 2016, har jeg vært helt avhengig av å ta kortison, to ganger daglig, for å overleve, fordi begge binyrene er fjernet. Blir jeg syk, får feber, blir skadet osv, må jeg selv passe på å øke dosen. Hvis ikke jeg gjør det, er veien kort til en såkalt Addison krise eller kortison krise. Da er man avhengig av å få hjelp raskest mulig, rett og slett for å overleve. Utfordringen er at man ikke alltid vet hva som foregår eller herjer på innsiden av kroppen.

Jeg hadde heldigvis tatt to kortison tabletter mens jeg var ved T-banen, og forsto heldigvis at jeg måtte ringe 113. Hadde jeg ikke gjort det selv, er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag.
Etter en tur på legevakten i Oslo, ble jeg sendt videre til akuttmottaket på Akershus Universitetssykehus. Det viste seg at jeg hadde en kraftig betennelse i magen, med blødende sår, og jeg hadde feber. Det var derfor kroppen trengte ekstra kortison.

Jeg har et medisinkort lett synlig i mobilholderen min, med livsviktig informasjon. Om noen finner meg bevisstløs, skadet eller av en eller annen grunn ikke kan gjøre rede for meg, er dette nytting informasjon for helsepersonell. Det finnes andre pasientgrupper som også bærer denne typen identitetskort/ informasjonskort på seg, de som har epilepsi, diabetes, eller de med kraftig allergi.


Oppdager du en person som ser veldig dårlig ut, eller som ligger rett ut et sted, prøv å få kontakt og finn ut hva som skjer. Selv om det er en fredag eller lørdagskveld på byen! Er det en som har fått i seg litt for mye og trenger en hvil, så er det jo greit. Får du beskjed om å ryke og reise, så har du i hvert fall spurt, og den som er full har nok glemt det hele dagen der på.
Om du ikke får kontakt, ring 113 og, se om personen har noe informasjon på seg, se også etter halskjede eller armbånd, med medisinsk symbol på. Om du bare finner førerkort eller bankkort med id på, kan dette også være nyttig. Er det en person med en alvorlig eller kronisk sykdom, og helsepersonell får identiteten til personen, kan de raskt sjekke om det ligger viktig informasjon i kjernejournalen.

Noe annet som kan være greit å vite, er at det skal finnes hjertestartere på alle bensinstasjoner og alle REMA 1000 butikker. Man kan også søke på Hjertestarterregisteret, som kommer opp med et kart, som viser hvor nærmeste hjertestartet befinner seg.

Jeg forstår at ikke alle situasjoner er like enkle å greie å forholde seg til, men mest sannsynlig er det verst for den som ligger der med nesa i været. En dag kan det være du som trenger hjelp, eller en av dine nære og kjære. Jeg tror du ville vært takknemlig om noen syntes det var verdt bryet...
Bry deg om, heller en gang for mye! Det kan redde liv.















Identitetskort for Diabetikere
(bilde fra nett)


Id-kort for Epeleptikere
(bilde fra nett)


(bilde fra nett)


Symbolet for Epilepsi
(bilde fra nett)


Eksempler på smykker/amuletter du kan se etter.
(Bilde fra nett.)





søndag 30. desember 2018

Hva med en feire livet fest..?







I år, 2018 er det 30 år siden det ble oppdaget en kul på halsen min. Det var våren 1988 og jeg var 9 år.
Det var kreft i skjoldbruskkjertelen, og etter hvert viste det seg å være spredning til lymfekjertler i halsen. Det ble til sammen 5 operasjoner i halsen. Det ble oppdaget at jeg hadde en veldig sjelden genetiskfeil, som årsaket kreften og mye annet av feil og mangler i kroppen. Det ble tatt blodprøver av både foreldrene mine og meg, og prøvene ble frosset ned, i tilfelle man senere kunne finnet ut mer om genetikken. Det har skjedd litt siden det, kan man trygt si..
Og når jeg var 15 år, fikk jeg en genetisk veiledning. Mutasjonen hadde oppstått hos meg, altså ikke arvet den fra mine foreldre. Men om jeg fikk barn, ville sjansen være 50 % for at banet ville få det samme. Med tanke på min situasjon, ville jeg kunne søke om å ta en fostervannsprøve om jeg ble gravid. Fødte jeg et barn uten å ha gjort det, ville de med en gang tatt en gen-test. Om den var positiv, ville de fjernet skjoldbruskkjertelen i løpet av første leve år, da sjansen får å få kreft i den, er ca. 99%. Cellegift og stråling fungerer ikke på denne typen kreft. Så å bli helt kvitt den, er det små sjanser for.
I tillegg til alt annet som følger med MEN2B, som er forkortelsen på syndromet (sykdomsbildet), har det ikke akkurat vært et vanskelig valg, å avstå fra å få barn!

I januar 2000 fikk jeg påvist spredning til lever. Og beskjeden på Radiumhospitalet var; det er dessverre ikke noe vi kan gjøre, så du kan igrunn bare reise hjem. Ta kontakt når du begynner å føle deg dårlig.
Da var jeg 19 år, hadde jobbet 3 mnd på en gård, etter endt utdannelse på Tomb Jordbruksskole, og ble da ung-ufør. Ikke akkurat hva jeg hadde planlagt..

Jeg har vært utrolig heldig, for siden den gangen har det faktisk holdt seg stabilt. Det har ikke verken vokst, eller spredd seg mer. Og jeg har fått mange dager, uker, måneder og år, som jeg aldri hadde turt å drømme om en gang....

Som følge av MEN2B har jeg måttet fjerne begge binyrene, for der har det også lett for å oppstå rusk. Det betyr at jeg må ta bla, kortison 2 ganger daglig, for å overleve. Ved stress, sykdom eller ulykke må dosen økes, for å unngå en kortison/Addisonkrise, noe som er livstruende.

Magesystemet fungerer ikke som det skal, og i de verste periodene har det vært snakk om operasjon, altså utlagt tarm/pose på magen. Nå er den ganske grei, og jeg krysser fingre for at jeg slipper det styret...

Helt vanlig er også hofteleddsdysplasi, verk i muskler og ledd, undervekt, lav muskelmasse, trøtthet og lite energi, osv, osv..
Det er altså mye som foregår i denne kroppen.

Jeg skal ærlig innrømme, at noen ganger er jeg så inn til beinmargen sliten, at jeg tenker det er helt greit om jeg ikke våkner i morgen. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal orke å stå opp igjen. Så kommer det en ny dag, og selv om jeg ikke akkurat spretter opp, så går det seg stort sett til på et vis.

Det har vært noen opp og nedturer, og tunge stunder og perioder. Håpet og håpløsheten har noen ganger gått hånd i hånd.. Dette har vært livet mitt, og jeg husker ikke hvordan det er å leve uten. Jeg vet ikke hva det vil si å være fysisk sterk og rask, ha masse kapasitet og overskudd. På en måte er det kanskje greit, jeg har ikke mulighet til å sammenligne meg selv, før og etter kreft. Det har kanskje gjort det lettere å akseptere noen ting i hvert fall.

Hvordan jeg ville vært, eller levd mitt liv om jeg hadde vært frisk hele tiden, det er ikke godt å si.
Kanskje det er en trøst, men jeg føler faktisk at det å få livet og døden midt i tryne, har gitt meg vel så mye positivt som negativt. Det har gitt en dybde i livet på et vis, gjort meg mer levende, tilstede. Jeg har tatt meg tid til å stoppe og se på solnedgangen, luktet på blomstene, beundret lys-spillet i trekronene, snøfnugg og stjernehimmel. Jeg har gjort mine ting, og ikke bydd meg så mye om hva andre måtte tenke om det, Jeg har holdt meg unna drama, (det får være grenser for hva man skal bruke energien sin på!!) Gidder ikke krangle om småting, hva er poenget med det? Jeg setter veldig pris på de gode relasjonene. Og de gode samtalene. De små tingene, har blitt de store tingene og det som virkelig betyr noe!

Det er mange jeg har møtt og mange jeg er så heldig å få bli kjent med på grunn av, som jeg aldri ville vært foruten.
Og jeg er så heldig å ha noen som alltid har vært der og er der, til tross for.

Er litt rart det der, når man på slutten av et år, eller ved markeringer ser tilbake, selv om det har vært tøft i perioder, så kommer regnskapet stort sett ut i pluss, når jeg først begynner å legge sammen. Kanskje det er en fordel at jeg er dårlig i matte.. :D

Med sorger og gleder i et salig virvar, må jeg med hånden på hjertet si, at jeg har et godt liv!


Og det ble vel hakket bedre i år, når en gammel drøm gikk i oppfyllelse også.

På ungdomskolen fikk vi i oppgave å skrive om Meg selv om 15 år. Tror dette var 1993-94.

Meg selv om 15 år

Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvordan det kommer til å bli, men hvis mine drømmer går i oppfyllelse, slik drømmene mine er akkurat nå for tiden. Blir det slik:
Jeg ønsker jeg får bo på en kjempe stor, gammeldags gård. Som ligger nære naturen, langt fra motorveien og steder der det er masse mennesker.
På denne gården bor bare jeg, min mann og masse hunder. Gjerne andre gårds dyr. Yrket eller livsstil skal være i form av kunst, bok skriving, og gjerne litt møbel snekring, ta naturbilder og lære mer om stjernetegn.
Vi har ikke noen barn, jeg ønsker i hvert fall ingen. Vi har ofte venner på besøk, som kommer og går når de vil. Dette er i hvert fall noen av de fremtidsdrømmene jeg har.

Noen stavefeil kan man si.. Ble litt mye fravær..

Det tok litt mer enn 15 år, nærmere 24.. Etter en forunderlig reise, i forskjellige retninger. Med U-svinger og krinkelkroker, og med meg som navigatør, som har full panikk for å planlegge (de fleste planer har gått skikkelig på trynet). Så har jeg på ett eller annet vis navigert frem mot et mål og en drøm allikevel. Da var det det jeg skulle da, selv om jeg hadde glemt eller gjemt det godt, og prøvd meg på så mye annet.
For i år ble det faktisk gammelt hus på landet. Ikke kjempe stort, men stort nok. Ikke gård, men 4 mål tomt, stabbur og 2 og et halvt bygg til, det er helt innafor! Skikkelig på landet, og lite med folk. Litt trafikkert vei, men setter pris på kjørbar vei helt frem. Noen krav får man fire på..
Med mann og masse hunder. Heldigvis har min bedre halvdel barn fra før, så han har ikke gått glipp av den gleden, pga meg.
Det blir nok mer oppussing enn møbel snekring her, og det er helt greit. Foto, kunst og skriving, det er vel ikke så utenkelig.. Stjernetegn.. blir nok heller stjerne bilder tenker jeg.
Andre gårds dyr. Nei takk, er kurert!
Venner kan gjerne komme og gå som de vil, men drøy gjerne til etter kl.
12.00, hvis det ikke er krise.. ;) hehe..





Halllloooo... Klyp meg i armen, æææ’re muuuuulig?!?!?!

30 år faktisk.. og jeg blir snart 40.. i eget hus på landet.
Dette burde vel igrunn feires..

Hva med en feire livet fest?








Til min kjære TE,
Du er en modig mann, og passe sprø som tør å satse på meg, og dette gøy på lande prosjektet. Det er jeg veldig takknemlig for! Og jeg er veldig, veldig gla i deg <3






Og ikke minst, til mine kjære foreldre.
Dere er fantastiske!!! Alt dere har stått i og hatt av bekymringer i alle år, skulle så inderlig ønske dere kunne vært foruten det! Tusen takk for at dere alltid har vært der og er der for meg. Det er jeg ubeskrivelig takknemlig for! Gla i dere, her ifra til evigheten <3 <3









lørdag 13. oktober 2018

Aloha - Kiosken med hjerterom og mye moro..



Terje og hans kjære Tonje, som også er en stor del av Aloha nå <3



Det er Terje Dahl som driver denne forunderlige, morsomme og varme plassen, som minner om en kiosk eller butikk man finner i mer sydligere strøk. Vinduene avslører ikke så mye, men når man kommer inn, er det mye større og et helt annet utvalg enn hva man ser for seg i en kiosk. I tillegg til mye spennende av godsaker og drikke, som man ikke finner på så mange andre steder, er dette også en gavebutikk. Her finner du alt fra hendige og fine ting til hemmet, samtidig som det er mye morsomt for både små og store. Her kan man gå og titte lenge!

På dagtid er det en rolig plass, som voksne gjerne tar turen innom, for å ta seg en kopp kaffe og slappe av, eller skravle litt om de ønsker det. (Kaffe latte med kokossmak, det har blitt min favoritt)
Etter skoletid derimot, er det mer liv i leieren. Da forvandles stedet nærmest til en fritidsklubb for barn og unge, og det er nettopp det Terje hadde et ønske om, i tillegg til utsalg, nettopp å gi barn og unge et tilbud i nærmiljøet. Et sted hvor de kan treffes, gjøre lekser, og ikke minst bli sett og hørt.
Det henger som regel en hale av unger etter Terje, og han har tid til hele flokken.

Egentlig er jeg ikke så overrasket over at hans sted har blitt en samlingsplass.
Terje og jeg er barndomsvenner, og kjenner hverandre fra det som nå heter Barnekreftforeningen. Det var vel på begynnelsen av 1990 tallet en gang vi ble kjent tror jeg, altså ikke i forgårs.. men ikke så veldig langt unna.. hehe..
Terje var alltid den som samlet gjengen når vi var på turer. I tillegg til å få med seg oss som var litt stille og sjenerte, var han alltid flink til å få med de nye, så de også følte seg som en del av gjengen. Terje har bare en egen evne og være måte, som gjør at du føler du blir sett og betyr noe.
Jeg har utrolig mange gode minner fra de samlingene og turene, og de jeg møtte og ble kjent med der, er fortsatt med i tankene...

Jeg gleder meg lett på andres vegne, men jeg må nok innrømme at gleden blir kanskje litt ekstra stor, når noen lykkes, som jeg vet ikke bare har sklidd igjennom livet. Ikke fordi jeg ikke tror de har evne eller mulighet, men fordi en tøff start i livet kan kreve en større innsats eller guts for å nå mål og drømmer. Og jeg er veldig gla for at Terje nå gjør noe han virkelig trives med. Særlig den sosiale biten, hvor jeg ser han har så enormt mye å gi, og hva det betyr for den glade halen som løper etter, hiver seg rundt halsen hans eller kryper inn i armkroken.

Jeg heier på Terje og Aloha, og oppfordrer alle til å ta turen innom, som bor i Moss, er på tur gjennom eller forbi!!!

Det er ikke så lange avstikkeren fra E6 og Mosseporten.

Adressen er
Jutulveien 2,
1534 Moss

https://www.google.no/maps/place/Jutulveien+2,+1534+Moss/@59.4462282,10.6809704,17z/data=!3m1!4b1!4m5!3m4!1s0x464152868d2bc373:0x2a281b0ac2f90695!8m2!3d59.4462282!4d10.6831592?hl=no

Følg gjerne med på FaceBook, det skjer mye her!

https://www.facebook.com/alohakiosk/ 





Terjes privatbilde av super vaffelstekersken. Traktor vafler slår ann :D


Alltid godt å samles rundt en bålplass :)
Terjes privatbilde.


Lille Alanya er en av kosekrokene i kiosken. Her finner du også en deilig masasjestol.


Noe for en hver smak ;)


Det er et variert og spennende utvalg i Aloha.
Terje lytter til kundenes ønsker, og det er nok også en av grunnen til at han har fått noen stamkunder, som kommer langveis ifra!


Gaver med mening.
Håndlagde artikler fra Uganda.


Litt av hvert


Og mye moro


Er så heldig at jeg får stille ut noen bilder her også :)


<3