Før Nikon ble den ”store kjærligheten”, tegnet og malte jeg
mye, og Vebjørn Sand har vært et stort forbilde som har gitt meg mye
inspirasjon! Som barn og ungdom var det streken og penselstrøkene som fenget, som
voksen beundrer jeg han og familien hans for de menneskene de er! Kunst skal vist kritiseres, noen kritikere
har ikke holdt seg til bare kunsten, de har også gått til frontalangrep på han
som person og likeså godt fortsatt med familien. Jeg er glad for at Vebjørn har
vært tro mot seg selv, og ikke forandret seg og sitt kunstneriske uttrykk for å
passe inn! Hos Kari og Øivind,
foreldrene til Vebjørn, er det godt å være. Der er det god takhøyde og mye
hjerterom! Der er ingen drømmer for store og de lever virkelig ut drømmene.
Kanskje det er derfor de får så mye kritikk, fordi det stikker og svir i dem
som ikke tør å være seg selv, og som dilter i helene på andre istedenfor å følge sine
egne veier og drømmer..?
2010-2012 malte Vebjørn en serie bilder kalt, ’Scener fra
andre verdenskrig’. Det var et bilde der som fanget min oppmerksomhet mer enn
de andre. Maleriet av en ung Tysk soldat, historien eller myten som det også
blir kalt, om Josef Schultz.
Den 20. juli 1941, under den tyske besettelsen av Jugoslavia,
skal Josef Scultz ha vegret seg mot å delta i henrettelsen av 16 partisaner.
Noe som førte til at han selv ble skutt, av sine egne.
På bildet ser man at den tyske soldatene i midten ikke har noe
gevær, hjelm eller uniformsbelte. Broren til Josef, Walter Schulz,
identifiserte soldaten på bildet som sin bror og er blant dem som hevder at
bildet viser Josef Schulz som slutter seg til gislene.
Tyske kilder hevder at Josef Schulz ble skutt og drept 19. juli 1941 i
et partisanoverfall.
Hva som egentlig skjedde den gangen kan ikke jeg svare på.
Men dokumentaren jeg så for mange år siden hadde som utgangspunkt i at
historien var sann, og jeg husker den gjorde et sterkt inntrykk! Så det jeg
skriver nå er med det samme utgangspunktet.
Han viste et ekstremt
mot i en ekstrem situasjon! Sånn jeg ser det, et valg mellom å miste livet
eller leve et liv hvor man har mistet seg selv!
Jeg tror han viste at
hans handling ikke ville redde de andre eller skape fred i verden. Men i det
øyeblikket tror jeg han fikk en fred med seg selv, når han ikke var villig til
å gå på kompromi med hjertet. (Som jeg skrev om i; Bruk hue, lev fra hjerte.)
Tenk om alle hadde lagt ned våpnene og sagt, ’Nei, dette vil
ikke jeg ta del i! Dette vil ikke jeg stå og se på og bare la det skje!’ Det
hadde ikke blitt så lett for Hitler å få jobben gjort da…
Og mobbere, hvor tøffe er de uten tilskuere..?
Jeg har flere ganger vært tiskuer til hendelser som jeg vet
har vært vonde for de det gjaldt og jeg bare lot det skje. Det var veldig
ubehagelig, og jeg var ikke det minste modig…
I ettertid har jeg tatt det opp med to personer jeg vet ikke
hadde det så greit og sagt unnskyld. De syntes det var veldig rart! Reaksjonen
var den samme hos begge. ’Hvorfor tenker du på det? Du gjorde jo aldri noe, du
var bare snill!’
Det er jo fint at de opplevde det sånn! Men det var akkurat
det, jeg gjorde ikke noe! Det gjorde at jeg følte meg som en feig dritt!
Kanskje jeg var redd for å bli målskive igjen selv? Jeg vet
ikke, husker bare at jeg ville være usynlig, omtrent for en hver pris. Når den ytre ”fienden” forsvant,
ble jeg min egen verste fiende!
Jeg hadde litt andre tanker og interesser enn de andre, men sto
for det jeg mente og trodde på og har ikke lagt skjul på noe når noen har
spurt, men jeg lå veldig lavt i terrenget. Holdt helst kjeft, i håp om at ingen
skulle se meg.
Jeg har jobbet hardt med komfortsonen, har virkelig måttet
presse meg selv i en del situasjoner. Jeg er ikke i mål, men jeg er på vei! I
større grad klarer jeg å ikke bry meg like mye lenger. Jeg bryr meg selvfølgelig om fortsatt, det
er kjempe viktig og det er godt å bry seg om! Men jeg bryr meg ikke like mye om
unødvendig tull og pjatt. Carefree er et engelsk ord jeg liker! Direkte
oversatt, betyr det BEKYMRINGS LØS! Høres ikke det herlig ut, så vet ikke jeg!
:)
Jeg opplever i hver fall bekymrings løse stunder som en
enorm befrielse fra alle ’tenk om’ senarioer jeg av og til skaper, som er fulle
av fordømmelse. Tenk om den eller den tenker, tror, synes eller føler på den
måten om jeg gjør eller sier sånn eller sånn.. Snakk om å skape illusjoner som
fører til en veldig selvsentrerthet, som på ingen måter er positiv!
Mange forbinder selvutvikling med noe egoistisk. Når jeg
tenker på det nå, ser jeg for meg mennesker, nærmest som bregneknupper, som
sitter sammenkrøpet, fastlåste og innestengte i sine egne illusjoner. Så begynner
de å slippe taket og vikle seg ut av det faste grepet, så de kan reise seg mer
og mer, til de står rett og til slutt strekker armene ut i været og er helt åpne. Bekymrings løst frie! Dette er meg! Take it or leave it! This
is it!
Da får vi blåst navleloa ut av nesa og kan virkelig se hva
vi kan bidra med og tilføre denne verden ut ifra den vi er og det vi har. Å
finne fred i seg selv og skape balanse handler ikke om å flytte til Himalaya
for å meditere og ikke gjøre noe annet (hvis man ikke har veldig lyst til det
da!) For meg handler det i hvert fall om at den roen og tryggheten gjør at jeg
står mer støtt i meg selv, noe som igjen gjør det enklere å bruke de ressursene
jeg har på en mye mer konstruktiv måte.
Jeg holder på å vikle meg ut, sprenge mine begrensninger så
jeg kan strekke meg HELT ut!
Det er godt å strekke seg og det er faktisk ikke så farlig å
syns heller. Når det regner går jeg tur i røde støvler, de synes i terrenget! So
what!!! Jeg blir glad av å gå tur i røde støvler, bekymrings løst glad! :)
http://www.gallerisand.com/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar