Naturen er så god på det å gi slipp, den bare vet at det må
til for at nytt liv skal slippe til. Hver eneste høst viser den oss med all sin
storhet hvordan det kan gjøres, den gir slipp med en gedigen fest, et
fyrverkeri i all sin farge prakt!
Er det fordi mange av oss har distansert oss litt fra
naturen, som gjør at vi ikke gir slipp med like stor glede og entusiasme? Mange
opplever det å gi slipp som noe smertefullt, det blir en følelse av tap.. Men
har vi noen gang virkelig eid det vi har vanskelig for å gi slipp på..?
Jeg lurer på, om vi fjerner ordet min, ikke for evig og
alltid, men bare kjenner litt på det, om det blir lettere å gi slipp da? Min
mening, min historie, mine følelser, min frykt, mine bekymringer, mine roller,
mine eiendeler, mine venner, min kjæreste, mine søsken, mine foreldre osv.. Blir vi
ikke litt mindre identifisert da, når noe ikke er mitt, i like stor grad?
Selvfølgelig vil mine foreldre alltid være mine foreldre,
men jeg kan aldri eie dem! Alle andre nære og kjære i mitt liv kan jeg heller
aldri eie, jeg er heldig som får ha dem i mitt liv så lenge de selv vil være
der. Men jeg vil aldri prøve å holde noen igjen som vil gå, ikke fordi jeg ikke
bryr meg, men fordi jeg elsker frihet, hvorfor skal jeg da frarøve de jeg er gla
i, den friheten?
Det er kjærlighet å gi slipp! Selv om det kan oppleves som
smertefullt, men frihet er glede! Å holde igjen er tvang, hvor er det positive
i det..?
Jeg jobber med saken, jeg vil bli flinkere til å gi slipp!
Selv om jeg har blitt mer bevist på dette, tar jeg meg selv stadig vekk på
ferske, i å ikke være tilstede her og nå. Gårdagens minne og morgendagens
bekymring, blir fort til en illusjon som får full oppmerksomhet nå. Selv om jeg
vet så godt at det som skjedde i går, det skjer ikke akkurat nå og med stor
sannsynlighet, vil det heller ikke skje i morgen.. Hvorfor fokuserer jeg på det
da? Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette…
Om kjærlighet er å gi slipp, kanskje vi ikke elsker oss selv
nok? Nok til å gi oss den friheten, og mere rom for glede..
Jeg håper i hvert fall at jeg en dag blir like god på dette
som naturen, at jeg kan stå støtt i meg selv, huske minnene fra fortiden og ha
en anelse om framtiden, men være mest tilstede her og nå og bare oppleve at
livet flyter som en elv gjennom meg. Uten å holde noen igjen eller skape
demninger, bare la livet få flyte fritt…