Forlatt...

En venn skrev et fint innlegg om melankoli, som inspirerte meg. For meg er det en følelse som når noe dypt og vakkert, både godt og sårt på samme tid.. Og den er fredelig, med rom for rolig ettertanke. Hvis jeg vil oppsøke den følelsen, finner jeg lett både den og mange fotomotiver, i gamle, tomme og forlatte hus.

Frø ble til spirer, ble til trær, ble til skog, ble til tømmer, ble til trevirke, ble til reisverk og vegger, ble til hus, og ble til et hjem...

Jeg vet ikke hvem som har bygget eller bodd her. Jeg vet ikke hvordan livets vektskål har vippet mellom gode og onde dager, for de som har levd her. Nå er de uansett bare stumme minner i veggene, og melankolien danser sakte rundt i de tomme rommene..

Kriger har startet og kriger har endt. Mennesker og dyr, har kommet og gått, inn og ut av tiden.. Mens årstidene har gått sin gang over tunet.

 

De fleste vinduene er knust, malingen beskytter ikke lenger mot vær og vind. Planter og småkryp tar overhånd og fortærer. Dette tomme skallet, er på vei mot jord igjen.. Blir støv igjen, blir frø igjen, blir til spire, blir til tre, blir til skog..

I gode og onde dager, går livet og tiden hånd i hånd.. Fra kretsløp til kretsløp, i små og store baner.

Fra jord har du kommet, til jord skal du bli, og fra jord skal du igjen gjenoppstå..

  Livet.. Det forunderlige, evige livet...