onsdag 3. oktober 2012

Å gi slipp..




Naturen er så god på det å gi slipp, den bare vet at det må til for at nytt liv skal slippe til. Hver eneste høst viser den oss med all sin storhet hvordan det kan gjøres, den gir slipp med en gedigen fest, et fyrverkeri i all sin farge prakt!


Er det fordi mange av oss har distansert oss litt fra naturen, som gjør at vi ikke gir slipp med like stor glede og entusiasme? Mange opplever det å gi slipp som noe smertefullt, det blir en følelse av tap.. Men har vi noen gang virkelig eid det vi har vanskelig for å gi slipp på..?

Jeg lurer på, om vi fjerner ordet min, ikke for evig og alltid, men bare kjenner litt på det, om det blir lettere å gi slipp da? Min mening, min historie, mine følelser, min frykt, mine bekymringer, mine roller, mine eiendeler, mine venner, min kjæreste, mine søsken, mine foreldre osv.. Blir vi ikke litt mindre identifisert da, når noe ikke er mitt, i like stor grad?
Selvfølgelig vil mine foreldre alltid være mine foreldre, men jeg kan aldri eie dem! Alle andre nære og kjære i mitt liv kan jeg heller aldri eie, jeg er heldig som får ha dem i mitt liv så lenge de selv vil være der. Men jeg vil aldri prøve å holde noen igjen som vil gå, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg elsker frihet, hvorfor skal jeg da frarøve de jeg er gla i, den friheten?
Det er kjærlighet å gi slipp! Selv om det kan oppleves som smertefullt, men frihet er glede! Å holde igjen er tvang, hvor er det positive i det..?


Jeg jobber med saken, jeg vil bli flinkere til å gi slipp! Selv om jeg har blitt mer bevist på dette, tar jeg meg selv stadig vekk på ferske, i å ikke være tilstede her og nå. Gårdagens minne og morgendagens bekymring, blir fort til en illusjon som får full oppmerksomhet nå. Selv om jeg vet så godt at det som skjedde i går, det skjer ikke akkurat nå og med stor sannsynlighet, vil det heller ikke skje i morgen.. Hvorfor fokuserer jeg på det da? Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette…
Om kjærlighet er å gi slipp, kanskje vi ikke elsker oss selv nok? Nok til å gi oss den friheten, og mere rom for glede..


Jeg håper i hvert fall at jeg en dag blir like god på dette som naturen, at jeg kan stå støtt i meg selv, huske minnene fra fortiden og ha en anelse om framtiden, men være mest tilstede her og nå og bare oppleve at livet flyter som en elv gjennom meg. Uten å holde noen igjen eller skape demninger, bare la livet få flyte fritt…







4 kommentarer:

  1. Du er en av de klokeste jeg kjenner <3

    Klem Kristin

    SvarSlett
  2. Anne-kari Tørum Sætre25. oktober 2012 kl. 14:25

    Så fint,fine bilder,fine tanker ,kjære Sandra. Klem til fine,gode deg- og til den flotte mora di! Alt godt fra Anne-Kari,mor til Anbjørg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk kjære Anne-Kari! Så hyggelig å høre fra deg, var så koselig å få treffe deg på lanseringsfesten:)Klem og alt godt til deg! Hilser så mye fra mamma;)

      Slett