Bry deg om.. Det kan redde liv!

I 2016 hadde jeg en opplevelse som satte et støkk i meg. Jeg velger å dele den opplevelsen, fordi jeg tror det har større virkning, enn om jeg bare deler noen fakta.

En fredag kveld i februar skulle jeg på et møte i Oslo, og ignorerte at jeg følte meg ekstra slapp og litt svimmel. Tenkte at møtet varer jo ikke så lenge og jeg kan slappe av resten av helgen, så jeg dro avgårde. Etter møtet gikk jeg til T-banen ved National teateret, bilen min sto parkert på Lambertseter. Jeg begynte å føle meg mer og mer dårlig. Hodepine, svimmel og magesmerter. Nå var også magen ganske urolig.. Jeg begynte å se meg litt desperat om etter et toalett, både inne og utenfor T-banen. Jeg får se Hard Rock Cafe på andre siden av veien, og kommer meg til toalett der. Da følte jeg meg VELDIG dårlig! Kaldsvettet og holdt på å miste bevisstheten flere ganger, mens magesmertene ble mer og mer intense. Jeg innser etter hvert, at dette ikke kommer til å bare gå over av seg selv, og ringer 113. Får forklart hvor jeg er, og at jeg er ganske sikker på at jeg på god vei til en Addison/Kortison krise, og at jeg er alene på tur i byen.

- Vi sender en ambulanse, men kan du prøve å få kontakt med noen som jobber der? Det er greit at de vet at vi kommer, sa den vennlige stemmen i telefonen.

Jeg ville helst bli på toalettet, for nå var jeg skikkelig uvel også, men kom meg til gangen utenfor toalettet. Får frem mellom brekningene, at jeg ser ingen som jobber her, jeg er så svimmel, må legge meg ned.

Jeg ligger med lukkede høyne, og kjenner plutselig at noen skritter over meg, og med lattermild stemme sier, -Oj, noen som har fått i seg litt mye kanskje..hehe..

Det er det siste jeg husker før ambulansepersonalet er der, og får kontakt med meg.

De har fått beskjed om at jeg er der alene, men blir tydelig opprørt når de forstår at ingen har spurt hvordan det egentlig står til. De spurte faktisk en gang til, når jeg hadde fått noe kvalme stillende og kunne svare ordentlig. Var det virkelig ingen som spurte deg om du var dårlig, eller hvordan du hadde det??

Nei..

Fredag kveld midt i Oslo, var nok ekstra dårlig timing! Men jeg må innrømme, det tok litt tid før jeg dro til Oslo igjen alene, eller denne hendelsen.

Kortisol er et livsviktig hormon som produseres i binyrebarken. Produksjonen startet tidlig på morgenen og øker utover dagen, for så å avta utover ettermiddagen. På natten er det et opphold, så vi lettere skal få sove bla, da dette er et av stresshormonene. Om vi blir syke, med infeksjon, feber osv, blir skadet, har et kirurgisk inngrep, blir stresset, utsetter kroppen for hard, fysisk aktivitet, opplever sorg eller andre traumatiske ting i livet, øker produksjonen.

Det blir kalt for Addison, om man har binyre-svikt eller de er fjernet pga kreft f.eks. Det betyr som sagt at man er avhengig av å tilføre kortison som blir en erstatning for kortisolen kroppen ellers ville produsert hos alle med fungerende binyrer.

Siden våren 2016, har jeg vært helt avhengig av å ta kortison, tr ganger daglig, for å overleve, fordi begge binyrene er fjernet. Blir jeg syk, får feber, blir skadet osv, må jeg selv passe på å øke dosen. Hvis ikke jeg gjør det, er veien kort til en såkalt Addison krise eller kortison krise. Da er man avhengig av å få hjelp raskest mulig, rett og slett for å overleve.  Utfordringen er at man ikke alltid vet hva som foregår eller herjer på innsiden av kroppen.

Kaster man opp og ikke klarer å beholde tabletter, eller man er veldig syk eller hardt skadet, er det det viktig å få satt en sprøyte så fort som mulig. Jeg har alltid med meg solu-cortef, 100 mg cortison som kan sprøytes inn.

Jeg hadde heldigvis tatt to kortison tabletter mens jeg var ved T-banen, og forsto heldigvis at jeg måtte ringe 113. Hadde jeg ikke gjort det selv, er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag.

Etter en tur på legevakten i Oslo, ble jeg sendt videre til akuttmottaket på Akershus Universitetssykehus. Det viste seg at jeg hadde en kraftig betennelse i magen, med blødende sår, og jeg hadde feber. Det var derfor kroppen trengte ekstra kortison.

Jeg har et medisinkort lett synlig i mobilholderen min, med livsviktig informasjon. Om noen finner meg bevisstløs, skadet eller av en eller annen grunn ikke kan gjøre rede for meg, er dette nytting informasjon for helsepersonell. Det finnes andre pasientgrupper som også bærer denne typen identitetskort/ informasjonskort på seg, de som har epilepsi, diabetes, eller de med kraftig allergi.

Oppdager du en person som ser veldig dårlig ut, eller som ligger rett ut et sted, prøv å få kontakt og finn ut hva som skjer. Selv om det er en fredag eller lørdagskveld på byen! Er det en som har fått i seg litt for mye og trenger en hvil, så er det jo greit. Får du beskjed om å ryke og reise, så har du i hvert fall spurt, og den som er full har nok glemt det hele dagen der på.

Om du ikke får kontakt, ring 113 og, se om personen har noe informasjon på seg, se også etter halskjede eller armbånd, med medisinsk symbol på. Om du bare finner førerkort eller bankkort med id på, kan dette også være nyttig. Er det en person med en alvorlig eller kronisk sykdom, og helsepersonell får identiteten til personen, kan de raskt sjekke om det ligger viktig informasjon i kjernejournalen.

Noe annet som kan være greit å vite, er at det skal finnes hjertestartere på alle bensinstasjoner og alle REMA 1000 butikker. Man kan også søke på Hjertestarterregisteret, som kommer opp med et kart, som viser hvor nærmeste hjertestartet befinner seg.

Jeg forstår at ikke alle situasjoner er like enkle å greie å forholde seg til, men mest sannsynlig er det verst for den som ligger der med nesa i været. En dag kan det være du som trenger hjelp, eller en av dine nære og kjære. Jeg tror du ville vært takknemlig om noen syntes det var verdt bryet...

Bry deg om, heller en gang for mye! Det kan redde liv.

***

Det har skjedd mye siden dette ble skrevet i 2019, særlig de siste to årene (2020-2022), 4 operasjoner og diverse opphold på sykehus. En ting jeg har oppdaget, er hvor lite erfaring og forståelse det er for Addison. Endokrinologer (som er spesialister på dette), ambulanse personell, anestesi leger/sykepleiere og noen av de som jobber på akuttmottak, er de som etter min erfaring har forstått mest eller som i hvert fall har vært mest villig til å undersøke og finne ut av ting. Generelt forventer jeg nå minst mulig, og følger med så godt jeg kan selv! Heldigvis hender det at jeg blir positivt overrasket, som med fastlegen jeg har nå.

Kortet i lommeboken og kjernejournalen er gull verdt! Jeg har også et godt skriv fra en endokrinolog som gir litt mer spesifikke opplysninger om meg og min helsetilstand, nå har jeg alltid med meg en kopi av det. Noe jeg har hatt god nytte av ved flere innleggelser, og absolutt vil anbefale!

Husk også at det er viktig å fortelle dine pårørende hvor de finner informasjonen, det gjør det enklere om de havner i en situasjon hvor de må forklare noe for helsepersonell.  

Trykk her for å komme direkte til Hjertestarterregisteret

:Trykk her, for informasjon om Kjernejournal

                                                                              

                                                                                 

Link til video som viser hvordan man gjør klar og setter sprøyten

                                                                                   

Identitetskort for Diabetikere
(bilde fra nett)

Id-kort for Epeleptikere
(bilde fra nett)

(bilde fra nett)

Hva med en feire livet fest..?

I år, 2018 er det 30 år siden det ble oppdaget en kul på halsen min. Det var våren 1988 og jeg var 9 år.

Det var kreft i skjoldbruskkjertelen, og etter hvert viste det seg å være spredning til lymfekjertler i halsen. Det ble til sammen 5 operasjoner i halsen. Det ble oppdaget at jeg hadde en veldig sjelden genetiskfeil, som årsaket kreften og mye annet av feil og mangler i kroppen. Det ble tatt blodprøver av både foreldrene mine og meg, og prøvene ble frosset ned, i tilfelle man senere kunne finnet ut mer om genetikken. Det har skjedd litt siden det, kan man trygt si..

Og når jeg var 15 år, fikk jeg en genetisk veiledning. Mutasjonen hadde oppstått hos meg, altså ikke arvet den fra mine foreldre. Men om jeg fikk barn, ville sjansen være 50 % for at banet ville få det samme. Med tanke på min situasjon, ville jeg kunne søke om å ta en fostervannsprøve om jeg ble gravid. Fødte jeg et barn uten å ha gjort det, ville de med en gang tatt en gen-test. Om den var positiv, ville de fjernet skjoldbruskkjertelen i løpet av første leve år, da sjansen får å få kreft i den, er ca. 99%. Cellegift og stråling fungerer ikke på denne typen kreft. Så å bli helt kvitt den, er det små sjanser for.

I tillegg til alt annet som følger med MEN2B, som er forkortelsen på syndromet (sykdomsbildet), har det ikke akkurat vært et vanskelig valg, å avstå fra å få barn!

I januar 2000 fikk jeg påvist spredning til lever. Og beskjeden på Radiumhospitalet var; det er dessverre ikke noe vi kan gjøre, så du kan igrunn bare reise hjem. Ta kontakt når du begynner å føle deg dårlig.

Da var jeg 19 år, hadde jobbet 3 mnd på en gård, etter endt utdannelse på Tomb Jordbruksskole, og ble da ung-ufør. Ikke akkurat hva jeg hadde planlagt..

Jeg har vært utrolig heldig, for siden den gangen har det faktisk holdt seg stabilt. Det har ikke verken vokst, eller spredd seg mer. Og jeg har fått mange dager, uker, måneder og år, som jeg aldri hadde turt å drømme om en gang....

Som følge av MEN2B har jeg måttet fjerne begge binyrene, for der har det også lett for å oppstå rusk. Det betyr at jeg må ta bla, kortison 2 ganger daglig, for å overleve. Ved stress, sykdom eller ulykke må dosen økes, for å unngå en kortison/Addisonkrise, noe som er livstruende.

Magesystemet fungerer ikke som det skal, og i de verste periodene har det vært snakk om operasjon, altså utlagt tarm/pose på magen. Nå er den ganske grei, og jeg krysser fingre for at jeg slipper det styret...

Helt vanlig er også hofteleddsdysplasi, verk i muskler og ledd, undervekt, lav muskelmasse, trøtthet og lite energi, osv, osv..

Det er altså mye som foregår i denne kroppen.

Jeg skal ærlig innrømme, at noen ganger er jeg så inn til beinmargen sliten, at jeg tenker det er helt greit om jeg ikke våkner i morgen. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal orke å stå opp igjen. Så kommer det en ny dag, og selv om jeg ikke akkurat spretter opp, så går det seg stort sett til på et vis.

Det har vært noen opp og nedturer, og tunge stunder og perioder. Håpet og håpløsheten har noen ganger gått hånd i hånd.. Dette har vært livet mitt, og jeg husker ikke hvordan det er å leve uten. Jeg vet ikke hva det vil si å være fysisk sterk og rask, ha masse kapasitet og overskudd. På en måte er det kanskje greit, jeg har ikke mulighet til å sammenligne meg selv, før og etter kreft. Det har kanskje gjort det lettere å akseptere noen ting i hvert fall.

Hvordan jeg ville vært, eller levd mitt liv om jeg hadde vært frisk hele tiden, det er ikke godt å si.

Kanskje det er en trøst, men jeg føler faktisk at det å få livet og døden midt i tryne, har gitt meg vel så mye positivt som negativt. Det har gitt en dybde i livet på et vis, gjort meg mer levende, tilstede. Jeg har tatt meg tid til å stoppe og se på solnedgangen, luktet på blomstene, beundret lys-spillet i trekronene, snøfnugg og stjernehimmel. Jeg har gjort mine ting, og ikke bydd meg så mye om hva andre måtte tenke om det, Jeg har holdt meg unna drama, (det får være grenser for hva man skal bruke energien sin på!!) Gidder ikke krangle om småting, hva er poenget med det? Jeg setter veldig pris på de gode relasjonene. Og de gode samtalene. De små tingene, har blitt de store tingene og det som virkelig betyr noe!

Det er mange jeg har møtt og mange jeg er så heldig å få bli kjent med på grunn av, som jeg aldri ville vært foruten.

Og jeg er så heldig å ha noen som alltid har vært der og er der, til tross for.

Er litt rart det der, når man på slutten av et år, eller ved markeringer ser tilbake, selv om det har vært tøft i perioder, så kommer regnskapet stort sett ut i pluss, når jeg først begynner å legge sammen. Kanskje det er en fordel at jeg er dårlig i matte.. :D

Med sorger og gleder i et salig virvar, må jeg med hånden på hjertet si, at jeg har et godt liv!

Og det ble vel hakket bedre i år, når en gammel drøm gikk i oppfyllelse også.

På ungdomskolen fikk vi i oppgave å skrive om Meg selv om 15 år. Tror dette var 1993-94.

Meg selv om 15 år

Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvordan det kommer til å bli, men hvis mine drømmer går i oppfyllelse, slik drømmene mine er akkurat nå for tiden. Blir det slik:

Jeg ønsker jeg får bo på en kjempe stor, gammeldags gård. Som ligger nære naturen, langt fra motorveien og steder der det er masse mennesker.

På denne gården bor bare jeg, min mann og masse hunder. Gjerne andre gårds dyr. Yrket eller livsstil skal være i form av kunst, bok skriving, og gjerne litt møbel snekring, ta naturbilder og lære mer om stjernetegn.

Vi har ikke noen barn, jeg ønsker i hvert fall ingen. Vi har ofte venner på besøk, som kommer og går når de vil. Dette er i hvert fall noen av de fremtidsdrømmene jeg har.

Noen stavefeil kan man si.. Ble litt mye fravær..

Det tok litt mer enn 15 år, nærmere 24.. Etter en forunderlig reise, i forskjellige retninger. Med U-svinger og krinkelkroker, og med meg som navigatør, som har full panikk for å planlegge (de fleste planer har gått skikkelig på trynet). Så har jeg på ett eller annet vis navigert frem mot et mål og en drøm allikevel. Da var det det jeg skulle da, selv om jeg hadde glemt eller gjemt det godt, og prøvd meg på så mye annet.

For i år ble det faktisk gammelt hus på landet. Ikke kjempe stort, men stort nok. Ikke gård, men 4 mål tomt, stabbur og 2 og et halvt bygg til, det er helt innafor! Skikkelig på landet, og lite med folk. Litt trafikkert vei, men setter pris på kjørbar vei helt frem. Noen krav får man fire på..

Med mann og masse hunder. Heldigvis har min bedre halvdel barn fra før, så han har ikke gått glipp av den gleden, pga meg.

Det blir nok mer oppussing enn møbel snekring her, og det er helt greit. Foto, kunst og skriving, det er vel ikke så utenkelig.. Stjernetegn.. blir nok heller stjerne bilder tenker jeg.

Andre gårds dyr. Nei takk, er kurert!

Venner kan gjerne komme og gå som de vil, men drøy gjerne til etter kl.

12.00, hvis det ikke er krise.. ;) hehe..

Halllloooo... Klyp meg i armen, æææ’re muuuuulig?!?!?!

30 år faktisk.. og jeg blir snart 40.. i eget hus på landet.

Dette burde vel igrunn feires..

Hva med en feire livet fest?

Til min kjære TE,

Du er en modig mann, og passe sprø som tør å satse på meg, og dette gøy på lande prosjektet. Det er jeg veldig takknemlig for! Og jeg er veldig, veldig gla i deg <3

Og ikke minst, til mine kjære foreldre.

Dere er fantastiske!!! Alt dere har stått i og hatt av bekymringer i alle år, skulle så inderlig ønske dere kunne vært foruten det! Tusen takk for at dere alltid har vært der og er der for meg. Det er jeg ubeskrivelig takknemlig for! Gla i dere, her ifra til evigheten <3 <3

Aloha - Kiosken med hjerterom og mye moro..

Terje og hans kjære Tonje, som også er en stor del av Aloha nå <3

Det er Terje Dahl som driver denne forunderlige, morsomme og varme plassen, som minner om en kiosk eller butikk man finner i mer sydligere strøk. Vinduene avslører ikke så mye, men når man kommer inn, er det mye større og et helt annet utvalg enn hva man ser for seg i en kiosk. I tillegg til mye spennende av godsaker og drikke, som man ikke finner på så mange andre steder, er dette også en gavebutikk. Her finner du alt fra hendige og fine ting til hemmet, samtidig som det er mye morsomt for både små og store. Her kan man gå og titte lenge!

På dagtid er det en rolig plass, som voksne gjerne tar turen innom, for å ta seg en kopp kaffe og slappe av, eller skravle litt om de ønsker det. (Kaffe latte med kokossmak, det har blitt min favoritt)

Etter skoletid derimot, er det mer liv i leieren. Da forvandles stedet nærmest til en fritidsklubb for barn og unge, og det er nettopp det Terje hadde et ønske om, i tillegg til utsalg, nettopp å gi barn og unge et tilbud i nærmiljøet. Et sted hvor de kan treffes, gjøre lekser, og ikke minst bli sett og hørt.

Det henger som regel en hale av unger etter Terje, og han har tid til hele flokken.

Egentlig er jeg ikke så overrasket over at hans sted har blitt en samlingsplass.

Terje og jeg er barndomsvenner, og kjenner hverandre fra det som nå heter Barnekreftforeningen. Det var vel på begynnelsen av 1990 tallet en gang vi ble kjent tror jeg, altså ikke i forgårs.. men ikke så veldig langt unna.. hehe..

Terje var alltid den som samlet gjengen når vi var på turer. I tillegg til å få med seg oss som var litt stille og sjenerte, var han alltid flink til å få med de nye, så de også følte seg som en del av gjengen. Terje har bare en egen evne og være måte, som gjør at du føler du blir sett og betyr noe.

Jeg har utrolig mange gode minner fra de samlingene og turene, og de jeg møtte og ble kjent med der, er fortsatt med i tankene...

Jeg gleder meg lett på andres vegne, men jeg må nok innrømme at gleden blir kanskje litt ekstra stor, når noen lykkes, som jeg vet ikke bare har sklidd igjennom livet. Ikke fordi jeg ikke tror de har evne eller mulighet, men fordi en tøff start i livet kan kreve en større innsats eller guts for å nå mål og drømmer. Og jeg er veldig gla for at Terje nå gjør noe han virkelig trives med. Særlig den sosiale biten, hvor jeg ser han har så enormt mye å gi, og hva det betyr for den glade halen som løper etter, hiver seg rundt halsen hans eller kryper inn i armkroken.

Jeg heier på Terje og Aloha, og oppfordrer alle til å ta turen innom, som bor i Moss, er på tur gjennom eller forbi!!!

Det er ikke så lange avstikkeren fra E6 og Mosseporten.

Adressen er

Jutulveien 2,

1534 Moss

https://www.google.no/maps/place/Jutulveien+2,+1534+Moss/@59.4462282,10.6809704,17z/data=!3m1!4b1!4m5!3m4!1s0x464152868d2bc373:0x2a281b0ac2f90695!8m2!3d59.4462282!4d10.6831592?hl=no

Følg gjerne med på FaceBook, det skjer mye her!

https://www.facebook.com/alohakiosk/ 

Terjes privatbilde av super vaffelstekersken. Traktor vafler slår ann :D

Alltid godt å samles rundt en bålplass :)
Terjes privatbilde.

Lille Alanya er en av kosekrokene i kiosken. Her finner du også en deilig masasjestol.

Noe for en hver smak ;)

Det er et variert og spennende utvalg i Aloha.
Terje lytter til kundenes ønsker, og det er nok også en av grunnen til at han har fått noen stamkunder, som kommer langveis ifra!

Gaver med mening.
Håndlagde artikler fra Uganda.

Litt av hvert

Og mye moro

Er så heldig at jeg får stille ut noen bilder her også :)

<3

Nå

Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.

Hans Børli

Når er du tilstede, her og nå?

Etterpå, i morgen, skal, må, burde, skulle, hva, hvis, tenk om... Når eller hvor er du når tankespinnet stilner?

Det er klart vi må planlegge visse ting. Men ved at tankene hele tiden haler og drar frem mot noe som ennå ikke er, tar det mye av fokuset vekk fra det som faktisk er nå. Vi kommer verken fortere fram mot alt som haster, eller kan hale ut tiden når det er noe vi vil unngå. Ting skjer når det skjer, uansett.  

Det er helt vanlig

å bekymre seg eller grue seg for ting, det gjør nok de aller fleste. Det er ikke lett å "slå av", men finnes det noe som i hvert fall av og til kan få deg hit til her og nå, så du får et pusterom eller avbrekk, bruk det for alt det er verdt!

Det er uten tvil godt å ha noe å glede seg til, men på veien dit kan det være fint å bare kjenne på gleden av å glede seg også.

Heldigvis oppstår det spontane øyeblikk som får oss hit til her og nå. Det vil selvsagt variere fra person til person, for min del er det ofte naturopplevelser, i de gode møtene og samtalene med andre. Og ikke mist er dyr gode påminnere, de er alltid her og nå..

Det var først når jeg begynte med foto i 2000, at jeg fikk et mer bevisst forhold til tilstedeværelse. Om jeg var ute og fotograferte eller jeg jobbet i mørkerommet, oppdaget jeg at tiden bare forsvant. Dette var i en veldig krevende og tung periode i livet. Etterpå, i morgen, tenk om, hvorfor, herre Gud hva nå?.. Alt tankespinn forsvant, jeg var her og nå, tilstede og fullstendig oppslukt av det jeg så og holdt på med. Siden den gang har jeg hatt enormt mye glede av foto, det har gitt alt fra etterlengtede avbrekk med ro, til inspirasjon og påfyll av energi. Ikke uten grunn jeg kaller Nikon for min bedre halvdel!

Når jeg først hadde oppdaget min første "billett til her og nå", ble jeg mer oppmerksom på det i andre sammenhenger også. Jeg har funnet flere ting som henter meg inn og jeg kan bruke for å komme på rett kjøl igjen, om det er storm i livet eller tankene. Jeg tror vi alle kan trenge noen livbøyer i form av godt påfyll og gode påminnelser. Jeg gjør i hvert fall det!

Ved å tenke etter og bli kjent med hva som er dine "billetter til her og nå", kan du lettere oppsøke tilstedeværelsen og bruke den bevisst når det trengs. Oppmerksomhetstrening og mindfulness er fint som terapi, men det er minst like viktig i det daglige livet når alt er normal. Det kan gjøre at man generelt står mer støtt i seg selv, og man kan ta valg og avgjørelser blant annet, ut ifra et helt annet ståsted enn det man har om tanker og sinn er spredt for alle vinder..

Om du vil høre om tilstedværelsens kraft i livet, kan foredrag "Ha det så bra som mulig" være noe for deg. Ta gjerne turen til Litteraturhuset i Oslo torsdag 20 oktober. Der vil du treffe psykolog Egil Arne Skaun Knutsen og meg. Vil du vite mer omforedraget vårt eller kjøpe billett, kan du følge denne linken. Les om foredraget Ha det så bra som mulig

All I have is now, and now is always here.
unknown

Ta en Pippi

Sitat Pippi Langstrømpe- Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!

"Tok en Pippi" tidlig på 80 tallet en gang også.

Her om dagen satt jeg og så på noen Blindern studenter, og jeg må innrømme jeg lurer litt på hvordan det er å være student. Det er imponerende å se hvilke mål noen setter seg og hvordan de målrettett jobber for å nå det. Sakte men sikkert samler de kunnskap og bygger et stødig fundament det kan bygges videre på, når til slutt kunnskapen skal ut i praksis.

For min del blir det bare å leke med tanken, jeg kjente meg nemlig litt for godt igjen i noe jeg leste på Facebook en gang, - Hjernen min er som Bermuda Triangelen, informasjon går inn, men jeg finner den aldri igjen. Haha..

Sport er heller ikke noe jeg er skapt for akkurat.. Så prestasjoner har aldri helt vært min greie!

Jeg har altså ingen medaljer og heller ikke så mye på papiret. Men jeg har fått litt livserfaring og av og til liker jeg å "ta en Pippi". Hoppe i noe, og i stedet for å tenke på alt som kan gå galt fordi jeg ikke kan nok, prøver jeg å ha tillit til at det kan gå bra. Det kan heldigvis gå bra til tross for også, ikke bare på grunn av!

I mars i år tok jeg en Pippi. Jeg holdt et foredrag i forbindelse med Krafttak mot kreft, hvor tema for årets aksjon var, Å leve med kreft.

Hadde noen sagt det til meg for noen år tilbake, at jeg skulle holde foredrag så hadde jeg nok bare ristet på hode og ledd! Jeg liksom, som alltid var den stille jenta i klassen.. Men det gikk bra.

En annen som holdt foredrag i det samme arrangementet var psykolog Egil Arne Skaun Knutsen. Han kan sine ting! Vi fikk så gode tilbakemeldinger begge to etter denne kvelden, at vi nå har lyst til å dele dette med flere.

Derfor har vi nå laget vår egen greie, arrangementet "Ha det så bra som mulig" på Litteraturhuset i Oslo torsdag 20 oktober, sammen med Geir Torgersen. Geir arrangerer og Egil Arne og jeg snakker. Med våre egne livserfaringer og Egil Arnes psykologiske perspektiver, vil vi fokusere på det som kan gi lindring, glede eller mening, også når livet ikke er så greit. Selv om noe av tema kan virke alvorlig, er det allikevel et muntert og varmt foredrag.

Foredraget passer i grunn for alle uansett om du er frisk, syk eller pårørende.

Livet byr tross alt på noen opp og nedturer for de aller fleste. Mange lever med kronisk sykdom eller smerte, noen med sorger og traumer. Noen blir utbrent og går på en smell, når hverdagens stress og krav går over styr og det skal presteres både høyt og lavt. Noen har tilsynelatende alt på stell i livet, men føler allikevel at noe mangler. 

Under foredraget vil du bli kjent med en teori og erfaring som kan bidra til lindring og best mulig livskvalitet.

Egner seg for alle over 12 år. Familievennlig.

Foredragsholderne:
Egil Arne Skaun Knutsen, 49 år, Egil Arne er psykolog og han har livserfaring fra flere langvarige livskriser.
Sandra Shepherd, 37 år. Sandra har et medfødt syndrom og har levd med kreft siden hun var 9 år.

Pris kr 249,- (billetter kjøpes her http://jomfru.net/foredrag-ha-det-s-godt-som-mulig/)
20.oktober
Litteraturhuset i Oslo
Klokken 1900 – 2030

Begrenset antall plasser.

  

Ta gjerne en titt på Egil Arnes blogg, her er det mye bra å hente!

psykogrubbel

Flyg vilda fågel..

Siden Lisa Ekdahl's debut album kom ut i1994, har jeg likt en del av hennes sanger. Noen av tekstene er av det mer melankolske slaget, men det er allikevel noe lett og optimistisk der også. Kanskje ikke så rart, når melankolien danser til sambarytmer..

En av favorittene mine er Flyg vilda fågel. Den sangen begynner ofte å snurre og gå i meg,  når jeg er alene og på en rolig plass, og hvor jeg ser fugler som glir frem på vinden. Tenk å få sveve der oppe, mellom himmel og hav! For en fantastisk utsikt de må ha..

Jeg føler i grunn ikke for å fly avsted og forsvinne akkurat nå, men erfaringer i livet har gjort at jeg setter pris på det å zoome litt ut og se ting i fugleperspektiv. Det er ikke alltid like lett, når det blir litt vel mye i livet, eller tankene tar overhånd. Men når jeg får det til, synes jeg det hjelper å se ting i et større bilde. Det gir mer oversikt og perspektivene endrer seg som oftest, og av og til er det som skal til for å se en løsning, der det er mulig. Den sangen og synet av fuglene, minner meg stadig på dette, noe jeg er takknemlig for! Fokus kan bli ganske snevert og tankene u-oversiktelige, om man først har kommet inn på et uheldig spor.

Noen ganger synes jeg det kan hjelpe å fysisk komme seg opp på en høyde i landskapet også, eller se opp og ut! Se på stjernehimmelen f.eks, da blir jeg så liten og brått er ikke problemene eller utfordringene mine så store lenger heller. Det er så mye mer her, enn det små-pjattet jeg av og til lar meg styre og forstyrre av... 

Lisa Ekdahl - Flyg Vilda Fågel

Flyg vilda fågel
flyg du som kan
hade jag dina vingar då flög jag min väg och försvann
för en tid
för att besinna
besinna vad jag i mitt hjärta vill
men jag har ingen vild fågels vingar
så jag står där jag står, jag står still

flyg vilda fågel
flyg du som kan
hade jag dina vingar då flög jag min väg och försvann

Där ovan träden
är sikten fri
högt ovan marken
fjärran från disharmoni

Uppifrån, sett från molnen
syns allting i en annan dimension
Uppifrån, sett från molnen
synes problemene ta mindre proportion

Lalilalalla ladidada
ladididadadada ladadadadadada

Flyg vilda fågel
flyg du som kan
hade jag dina vingar då flög jag min väg och försvann
flög jag min väg och försvann
flög jag min väg och försvann

Flig vilda fågel - Youtube

Møllebyen i Moss

Her om dagen skulle jeg til optikeren og sjekke synet, lurt at gluggene er i orden uansett, men kanskje ekstra viktig når foto er en stor lidenskap! Burde jeg nok tenkt på for lenge siden, blir bra med nye linser og briller snart... Siden det var eneste ærendet i byen jeg hadde, tok jeg med meg Ruffen så han endelig kunne få litt bymiljøtrening igjen.

Vi ruslet litt rundt før vi satte oss på en benk i gågata, men på fredagsettermiddag ble det omtrent like øde der, som i en støvete by i en gammel westernfilm. Mens jeg myste på nederste bokstavrad hos optikeren, sto en mannen med høy, monoton stemme og kassegitar utenfor, og sang eller nærmest messet av full hals om Jesus. Han hadde nå forlatt "åstedet", og det samme var en av byens faste tiggere i ferd med å gjøre. Ikke så mye å trene på med andre ord, så da ruslet vi videre også, på oppdagelsesferd i den litt mer eksotisk Møllebyen i Moss.

Når jeg gikk på fotolinjen ved AOF's Daghøyskole i Fredrikstad for mange år siden, fikk vi en fin oppgave en dag. Læreren hadde tatt en serie bilder, det var kun små detaljer fra bygninger og ting rundt om i byen. Og vår oppgave var å gå på oppdagelsesferd i byen, for å finne disse detaljene og stedene. Det var midt i blinken for meg, som alltid har vært av den visuelle typen. Det var en del jeg gjenkjente bare ved å se på bildene, men det var mye nytt å se etter også. Virkelig en fin måte å trene øynene, og oppmerksomheten ikke minst..

Jeg har ofte hørt oppigjennom årene at jeg ser og legger merke til så mye rart.  Men det er jo mye å se på! Så selv om du har bodd på samme sted lenge, kan jeg anbefale det å se sin egen byen med litt andre øyne en gang i blant, det kan dukke opp noe spennende, fint, rart eller morsomt på de mest uante plasser! 

For dere som vil vite litt mer om Møllebyen, trykk her.