Lev vel

Det er mye jeg ikke kan, eller kan så mye om. Men det er en ting jeg har funnet ut at jeg har blitt ganske god på, og som jeg har brukt på en mer bevisst måte de siste årene. Og det er å finne glede, mening og påfyll. Også små ting og løsninger som gjør hverdagen enklere, lettere eller godere. Nå har jeg jo hatt lang tid på å trene da, på å gjøre det beste ut av det som er.. Ikke for at jeg vil være hysterisk positiv til en hver tid, ikke for å prestere eller bevise noe for andre, men rett og slett fordi jeg vil ha et godt liv.

I bokmålsordboka, står det at ordet; VEL, betyr bla. godt, bra, rikelig og fullt ut. Det stammer fra norrønt, og er trolig beslektet med vilje.

Jeg vil bruke min vilje til å leve vel!

Jeg er heldig, det er mye som gir meg glede, mening og påfyll!

En tur i skogen eller ved sjøen, alene eller sammen med andre som også setter pris på naturen.

Være sammen med de jeg er gla i, familie (to og firbente) og venner, noen av dem er som familie også.

Jeg har vært aktiv i styret i Ung Kreft Østfold i mange år, og likepersontjenesten. Nå har jeg en plass i Brukerutvalget ved sykehuset Østfold, og representerer Kreftforeningen der. Det føles meningsfullt å bruke erfaringene jeg har fått, på noe som kan være positivt for andre.

Foto er også noe som gir meg enormt mye, og det gjør meg veldig tilstede her og nå.

Lære noe nytt er alltid spennende!

Yoga er godt for både kropp og sjel.

Jeg er også veldig glad i bøker. Eventyr jeg kan drømme meg bort i, historier fra virkeligheten som berører, og ikke minst de bøkene som får meg til å reflektere og bli mer bevisst på ting. Det samme gjelder i grunn for filmer.

Gode foredrag gir også mye påfyll og inspirasjon føler jeg!

Noe av det beste jeg vet, er når jeg leser, hører i et foredrag eller opplever i en samtale, at det er noe som treffer noe langt inni meg, som om det gir en form for gjenklang på et vis. Det er litt vanskelig å beskrive egentlig, men det føles så riktig og godt. Noen ganger fungerer vi på en måte som et speil for hverandre, det er først når jeg ser eller hører på deg, at jeg blir oppmerksom på noe av det som rører seg i meg også. Og da blir opplevelsen av det  større, horisonten blir videre på et vis! Og det en person kan sette ord på, det kan bli til bilder hos meg for eksempel, hos andre kan det bli til musikk eller komme til utrykk gjennom dans. Eller noe ganger til stille ettertanke.. Det er godt å bli berørt av noen eller noe på den måten, og det er fint å se det skje med andre. Det eneste som må til, er en åpenhet og rom, så er bevegelsen i gang, omtrent som ringer i et vann..

Men i fjor opplevde jeg noe jeg ikke har vært borti før, i hvert fall ikke i det omfanget.

Rommet og åpenheten i meg forsvant. Det skjedde så gradvis, at jeg ikke la ordentlig merke til det, før det kjentes fryktelig trangt, vondt og innestengt.

Vanligvis føler jeg meg ikke ensom når jeg er alene, men i den perioden følte jeg meg både ensom og isolert. Og samtidig ønsket jeg bare å være alene, fordi det ikke var noe overskudd til å være sosial. Jeg gikk kun ut når jeg absolutt måtte, tvang meg til å være sosial av og til, for jeg vet jo at det er bra! Men istedenfor å komme hjem godsliten og gla, følte jeg meg bare tom og så sliten at jeg grinte.

Huker også at jeg satt og så ut på regnet som høljet ned i fjor sommer, og tenkte; takk og lov for at det regner, da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at jeg sitter inne. Hadde også mye dårlig samvittighet, for at jeg ikke lenger følte noe glede og takknemlighet for den fine leiligheten jeg hadde flyttett inn i, for bare noen måneder siden, og for at jeg ikke klarte å nyte den vakre naturen i området.

Da begynte jeg å lure på hva som egentlig feilte meg. Dette er jo ikke meg!!!

Jeg begynte også å få problemer med å sove, tankene gikk i ring og kroppen var urolig. Hjertebanken ble ofte verre når jeg la meg, pulsen i halsen sprengte i blodårene og fikk det til å suse i ørene. Og fikk jeg sove, våknet jeg gjerne i 4 tiden og ble liggende våken lenge.

Jeg klarte heller ikke i få tak i det som før har gitt påfyll og glede, det var som om tilgangen var helt borte, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få tilgang til det heller. .

Dette trengte jeg rett og slett å få hjelp med! Og det fikk jeg, ved hjelp av både medisiner og samtaler. Det tok ikke så mange ukene før tankestrømmen begynte å roe seg, og det var da jeg også la merke til hvor mye av det som er typisk meg, som var helt borte. Det er nok første gang i livet jeg virkelig la merke til hva som er typisk meg og at jeg faktisk satte pris på det også!

Vanligvis blir jeg fort berørt og inspirert av folk og annet rundt meg. Det er ofte masse ideer, påfunn, og snodige innfall i hode mitt. Jeg er kreativ. Litt naiv kanskje, og undrer meg fortsatt over mye, på samme måte som barn gjør. Synger nesten alltid når jeg kjører bil (i hvert fall når jeg kjører alene..) Latter er noe av det mest smittsomme jeg vet om. Jeg er åpen, og klarer ofte å se en sak fra forskjellige sider. Jeg gleder meg over og er takknemlig for de minste ting, og mist like mye på andres vegne. Tar som regel ting som det kommer og blir ikke stressa eller sur om ikke alt går som jeg har tenkt.

Og selv om jeg ikke alltid klarer å kjenne det helt, så finne det en ro i meg. Og det er noe jeg nå har forstått, at den roen er en undervurdert luksus!!!

Jeg kjenner igjen meg selv nå, det er godt og det er jeg takknemlig for!

I tillegg til den hjelpen jeg har fått, dukket det i januar opp en annen form for terapi, av typen som har fire ben og pels. Hunden Ruffen. For meg er han verdens søteste spark i baken!!!

Jeg er minst like glad i pusejentene mine. Lyden av en katt som maler, er en av de mest gode og beroligende lydene jeg vet om! De er også veldig godt selskap, bare på en annen måte. De er mer selvstendige, og forlanger ingen turer.. Nå har jeg ikke noe valg, kan ikke lenger lurer på om jeg skal gå ut, nå MÅ jeg ut. Og det har jeg veldig godt av! 

Jeg er mye mer tilstede igjen. Oppmerksomheten er mye rettet mot Ruffen, han er 8 måneder og det er litt av hvert som skal trenes på. Jeg må smile når jeg ser hvordan den lille tassen strener gla i vei, med halen som går nærmest ustoppelig. Entusiasmen når vi trener, og hvor glad han blir når han får ros og godis, det er bare helt herlig! Noen ganger bruker vi lang tid på et sted, særlig om vi er ved vannet. Jeg ser på lys og stemning, former, farger, refleksjoner og mønster. Plukker skjell og steiner, og tar noen bilder. Ruffen er også på oppdagelsesferd, det er nok minst 1001 ting som skal snuses på. Av og til titter vi på hverandre, for å se hva den andre driver med, som oftest kommer han løpende mot meg, hilser glad, så fortsetter han å grave, plaske og leke.

Det er veldig koselig med en tur kamerat, og det er nok mye takket være Ruffen at jeg har hatt så mange fine naturopplevelser de siste månedene!

Noe annet jeg synes er veldig godt, er starten på dagen nå. Ruffen sover i fotenden av sengen, og jeg merker ikke noe til han på natten, men når vekkeklokken ringer, kommer det en liten tass som vil ligge litt på armen og kose før vi står opp. Det er en varm og myk måte å starte dagen, uansett hva annet dagen måtte bringe, er starten god :)

Trøtt liten Ruffeluff

Pusegulla mine, Lilly og Puzilla 

,

En liten hyllest til mannen med sløyfa Per Fuggeli

Ikke laget selv, lånt fra Facebook

En kort og en lang..

Små poter setter store avtrykk i hjertet 

Fra våre eventyr i fjæra 

Jeg er nok i grunn rolig av natur, og er nok ikke den som stresser mest, men det kan bli i meste laget for alle og en hver noen ganger. Det hjelper heller ikke å ha noe som sitter i binyren og forstyrrer den. Det er der stresshormonene blir produsert. På blodprøver har verdiene vært for høyet over flere år. Det vil si at min kropp oppfører seg som om jeg skulle levd et stressfylt liv, med høyt trykk. Det er alt annet enn behagelig! Derfor vil jeg gjerne si til deg som lever med stress og press, hver så snill å brems i tide! Ingen har klart å hoppe over eller brase igjennom veggen, det smeller bare hardere om du ikke bremser i tide!

Det er ikke alt stress som er mulig å komme unna, men kanskje det finnes noe som allikevel kan lette litt på situasjonen og trykket du opplever. Jeg håper det! Og husk, ingen ting varer evig, det kan noen ganger være en trøst, når ting er tungt..

Om det er samfunnet og farten i det evinnelige hamsterhjulet som gir deg migrene, høyt blotrykk, magesår og søvnløse netter.. Da må jeg bare spørre- Er det virkelig verdt det?

Om du med tanken tar bort, alt det andre måtte tenke, mene og tro om deg. Hva er det som virkelig betyr noe for DEG? Hvordan vil du at dine dager skal være, ditt liv? Hvordan vil du bruke din tid? Hva gir deg glede og påfyll? Tenk gjerne litt på det..

Jeg håper du vil leve ditt liv vel!

Denne artikkelen verdt å ta en titt på! 

Hvordan stress endrer og påvirker kroppen din

En liten påminnelse..

Jeg har ikke så mye på hjertet for tiden, så dette er ment mer som en påminnelse til meg selv, og andre som føler at de trenger det.

Når viljen svikter og dørstokken har vokst seg litt vel høy. Og når det dukker opp ca 1001 teite unnskyldninger for å ikke komme seg ut døra..

Da lyder påminnelsen som følgende;

1. Jeg har godt av frisk luft!

2. Jeg har godt av fysisk aktivitet!

3. Jeg angrer aldri når jeg først kommer ut!

4. Litt er bedre enn ingen ting!

5. Perspektivene endrer seg ikke av å glo i taket, i hver fall ikke på en positiv måte.
    Det kan derimot skje ute, gjerne i vakker natur. Eller under stjernehimmelen en klar høstkveld...

Heile verden e go...

Lynni Treekrem har en sang jeg synes er helt nydelig, Rosan E Rød, heter den. Det er en sankthans sang, og av det slaget jeg ikke bare hører, men også ser klart for meg, og føler.

En linje fra teksten; Et par liste sæ vekk, dem e her dem e no, og heile verden e god.

Akkurat DEN følelsen, heile verden e god.. Den kan jeg få når jeg ser noe vakker også.

Jeg vet ikke hvordan det føles for dem som har en religiøs opplevelse, jeg ser for meg at det ligner den opplevelsen jeg kan ha i naturen. Og ofte er det lyset som setter stemningen.

Det er deilig med de varme, mørke fløyelskveldene i sydligere strøk, men det er noe spesielt med de lange lyse nordiske nettene. Alt det frodige grønne, alle blomstene, det gylne lyset..

Jeg elsker det! Livet lever i kropp og sjel, og midt i alt det vakre, blir det bare helt umulig å forestille seg at verden kan være noe annet enn god.  

..her og no, og heile verden e god...

Rosan e rød (Fant den ikke på youtube, men her er en link til Spotify)

Bra nok

Det er vanlig at de som blir rammet av en alvorlig sykdom, fysisk eller psykisk, opplever en følelse av å ha mistet mye av kontrollen over eget liv. Det som kanskje skjer, er at vi i slike livssituasjoner, blir minnet på at kontroll egentlig bare er en illusjon vi har blitt vant til å klamre oss fast til, i søken eller lengsel etter stabilitet og trygghet. Dette kan være vanskelig å ta innover seg, og det kan fort gi en følelse av å ha blitt et offer for omstendighetene.

Selvfølelsen kan også få en knekk, når man ikke lenger mestrer ting man før har kunnet, eller fordi kropp og utsende kanskje har forandret seg.

Følelsen av maktesløshet er vondt og fortvilende, men ut ifra egen erfaring, finnes det nesten alltid et potensial for handlig som vil kunne hjelpe noe.

Og et spørsmål som har vært viktig for meg er; Skal jeg ha det dårlig på grunn av, eller godt til tross for?

Ansvar er noe jeg har blitt mer opptatt av, og begynner å virkelig se i et større perspektiv.

Å ta ansvar for egen helse, det gir meg ikke en følelse av kontroll. Men mitt liv, min helse og mitt velvære, er ikke noe som bare ligger i andres hender og makt, jeg kan selv bidra. Det gir meg en følelse av styrke og trygghet, og tillitt til min egen handlingskraft. Jeg bidrar!

Jeg er veldig nysgjerrig på det Deepak Chopra formidler. Om hvordan alt henger sammen, fysisk, psykisk, mentalt, følelsesmessig og ikke minst bevisstheten vår.

Jeg kom over en video, hvor han snakker om dette. Både i et vitenskapelig og i et åndelig perspektiv. Og han beskriver det på en ganske lett fattet måte. Ubeskrivelig interessant og fasinerende! Jeg vet at ikke alt kan endres, men dette gir meg håp og et enda større ønske om å ta ansvar for mitt ve og vel.

Kroppen er ikke en tilstand, den er en prosess. Wow! Det ligger muligheter i en prosess!

Jeg har lagt ved en link til videoen og anbefaler absolutt å ta en titt på den.

Så, hva mener jeg egentlig med ansvar for egen helse?

Jeg har tatt noen runder med meg selv denne vinteren og våren. Det hjelper med et 'spark bak', som jeg nå velger å se det som..

Jeg må rett og slett passe på at ikke kroppen blir utsatt for ekstra stress nå. (Men hvem burde ikke det..) Da er det mitt ansvar å lære meg å bremse i tide. Jeg må bli flinkere til å kjenne etter hvor mine grenser går og tørre å si nei. Jeg liker ikke å kaste inn håndkle, men det har jeg måttet gjøre nå. Men når det først var gjort og det i tillegg ble mottatt med forståelse, da føltes det som en veldig lettelse. Og neste gang sitter det kanskje ikke fult så lang inne, og det blir litt enklere.

Kosthold har jeg vært opptatt av en god stund, og jeg har gjort en del endringer i håp om at magen skulle bli bedre. Noe den har blitt. Men nå har det i enda større grad blitt viktig å bygge opp et godt og velfungerende immunforsvar av flere grunner. Så for en måneds tid siden, tok jeg dette med kostholdet enda et hakk videre. Ved blant annet å starte dagen med hjemmelaget grønn juice, som vist nok i tillegg til å være en god næringskilde, skal virke rensende på kroppen.

Men hvor mye hjelper det egentlig å tilføre kroppen riktig næring og rense den, når hode er fult av dritt!?

Det er nemlig et område jeg ikke har vært flink til å tatt tak i ting, men som jeg har blitt mye mer bevisst på nå. Mitt forhold til meg.

Ikke frisk nok, ikke sterk nok, ikke rask nok, ikke bra nok, og alt annet enn pen!

Til meg selv har jeg sagt omtrent alt, jeg aldri noen sinne ville finne på å si til noen annen. Bare tenk på det, om man skulle gå bort og si til en som er syk og i dårlig form. Æsj, fy fan du er så ekkel!

Hvem gjør sånt??? Snakk om å sparke en som ligger nede. Det er motbydelig det!!!

Mye av dette har gjort at jeg har følt en veldig motstand med tanke på forhold også, og det ligger mye frykt der for å bli en belastning.

Jada, flott og konstruktiv tenkning.. Dette blir nok cellene friske og glade av...

Heldig vis er også hjernen mulig å forandre. Og nå har jeg funnet noe som faktisk ser ut til å fungere på min i hvert fall. Hypnotisk meditasjon av Paul McKenna. Den har jeg hørt på hver dag i en mnd nå, startet samtidig som jeg begynte med juicen.

Jeg merker forandring allerede. Den indre dialogen er vennligere og observatøren har kommet mye tydeligere fram. Jeg har fortsatt lett for å rusle inn på gamle stier, men jeg legger raskere merke til det og av og til får jeg stoppet i tide og får svinget inn på en ny bane. Ting tar tid, jeg har lovet meg selv å være tålmodig. Som vi vet, Rome Wasn't Built In A Day, hey hey hey ;)  

Ingen vennlig godvilje i verden, eller tusen bekreftelser kan fikset dette. Ingen kan fikse meg, det er mitt ansvar å ha et godt forhold til meg selv. Og det er mitt ansvar å gi god og næringsrik føde til både kropp og sinn.

Det er bra det jeg gjør nå!

Nå er det nok!

Jeg er bra nok!

  

Deepak Chopra : Physical Healing, Emotional Wellbeing 

Denne video varer ca 1 time.

Hypnosis Meditation - Boost Confidence, Wellbeing, Be Happier 

Dette er den hypnotiske meditasjone, den varer i nesten 30 minutter. Jeg blir ekstremt avslappet av den, så er det bare ro du trenger funker den nok fint til det også.

Bra nok

Hvor er kjærligheten?

Har du noen gang lurt på hvor kjærligheten er?

Har du hatt en følelse av at kjærligheten er lang borte, noe fjert, utenfor rekkevidde..?

Da har jeg lyst til å ta deg med på en liten reise.

Men først kan vi forberede oss litt.

Trekk pusten dypt, og pust ut igjen, helt ut.

Trekk pusten dypt en gang til og hold pusten litt. Når du puster ut igjen, gjør det sakte og kjenn etter hvordan brystkassa og kroppen synker litt sammen og skuldrene kommer litt lengre ned.

Om du føler at dette er behagelig, kan du gjøre dette noen ganger.

Snart skal jeg be deg om å lukke øynene. Men først kan du tenke på noen du er glad i. Det spiller ingen rolle hvem det er, kjæreste, ektefelle, forelder, barn, venn (2 eller 4 beint) det er helt opp til deg. Så kan du kjenne etter hvordan det føles, hvordan kjennes det i brystkassen din akkurat nå? Kjenn godt etter, lukk øynene dine og vær der i den gode følelsen så lenge du vil. 

Var ikke det godt? :) Det er ikke mange cm  fra hode som spør og ned til hjertet som føler. Så langt unna er kjærligheten. Det er en kort reise til noe som kan virke langt unna. Kjenn etter og du er der. Uansett hvor du er, uansett hva som skjer rundt deg, om du står på hode.. Noen cm og du ER der.

Det er fint å oppleve gjensidig kjærlighet, men uansett hvordan vi snur og vender på det, det er kun vår egen opplevelse av kjærlighet vi kan kjenne på. Er den der, er den hel. Den blir ikke verken mer eller mindre av noen annen.

Den som elsker er aldri uten kjærlighet



Hvis noen lurer på hvordan dette påvirker oss, hør hva Deepak Chopra sier ca 5,25 min ut i denne  videoen.

Deepak Chopra How to create a new self 3.mov

I all ærlighet..

I frykt for at min ærlige opplevelse skal være ubehagelig for andre, har ikke jeg alltid vært helt ærlig om hvordan jeg faktisk har hatt det. Selv om det har vært synlig på lang avstand, og folk har spurt med bekymring i stemme, hvordan det egentlig er med meg, har svaret ploppet ut før jeg viste ordet av det. Det går bra! Og det har jeg sagt til jeg bokstavelig talt har gått i bakken..

Og jeg tror ikke jeg er alene om det. Det er nok mange som sliter med ting, både fysisk og psykisk som ønsker å dempe ubehaget det kan gi andre, frykten for å være til bry, eller skape bekymring for de nærmeste.

Det kan gå med enorme menger energi, når en fasade skal opprettholdes og egne behov undertrykkes. Jeg har lett for å si ja. Ofte fordi viljen er større enn både fornuft og kreftene. Det er så mye jeg vil! Men alt for mange ganger har jeg også sagt ja, bitt tennene sammen og tenkt 'hold ut', i frykt for å skuffe andre.

Jeg er ikke i mål, men har blitt bedre på å være ærlig og forklare hvorfor jeg ikke alltid orker, hvorfor jeg kanskje må avlyse eller utsette ting, eller bare gjøre halvparten av det som kanskje var planen. Noen ganger kan det også være økonomien som setter en stopper, der er det også befriende å være ærlig. Bortsett fra møtegodtgjørelse i brukerutvalget, er det NAV som 'lønner' meg, det er ikke alt jeg har råd til å være med på, og sånn er det bare.

Det er ikke så lett for andre å forstå hvordan ting er, hvor ubeskrivelig sliten det går an å bli av helt vanlige aktiviteter i dårlige perioder eller dager. Hvor lite penger det faktisk er igjen noen ganger, når alle utgiftene er betalt. Det er ikke alltid mulig å bare ta seg sammen eller bare unne seg ditt og datt.. Har man ikke vært der selv, er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det kan være, og det har jeg forståelse for.

Derfor kan det være godt å treffe andre som opplever noe av det samme, som jeg har gjort gjennom Ung Kreft. Det er en forening for de som har eller har hatt kreft, i alderen 15-35 år, pårørende og etterlatte. Noen tror kanskje det er en 'syte-klubb' for kreftofre, som bare prater sykdom og synes synd på hverandre. Det er ikke det, tror kanskje det mest syke der av og til, kan være humoren.. Det som er så godt, er at det er rom for å være sliten, redd, sint, frustrert, lei seg. Det er ingen som stiller kritiske spørsmål til hvorfor ting er som de er, eller forventninger om å ta seg sammen, og det gjør det lettere å være åpen og ærlig. Og min erfaring er at ting blir lettere og går fortere over, bare man får lettet litt på det trykket. Vi kan dele erfaringer og høre hvordan andre har opplevd ting, gi hverandre råd om noen ønsker det. Vi deler sorger og gleder og jeg vet ikke om noen andre som gleder seg så inderlig på andres vegne. Fordi vi vet hvor krevende det er å fullføre et studie under eller etter behandling, vi vet at når noen har fått barn er det ingen selvfølge alltid, at det har vært mulig. Vi vet hvor mye det betyr å kanskje få komme ut i jobb i igjen og bare få leve litt normalt, med vanlige gleder og bekymringer.

Kreft er kreft og det er noe dritt uansett! Men kanskje det er litt ekstra tøft akkurat for denne aldersgruppe.. De yngste er i puberteten, forandringene i både kropp og følelseslivet er i stor  og i tillegg er det en fase hvor man løs river seg og leter etter egen identitet. Så har du alderen hvor en studie er påbegynt, kanskje flyttet hjem ifra, også en fase med store forandringer. Så er det etableringsfasen, forhold, barn, jobb og kanskje lån i banken.

Det er tøft uansett når det rammer. Hos mange er det en overlevelses greie som bare klikker inn, det dukker opp en styrke til å stå i det som er, som mange kanskje ikke ante at de hadde. Og mange får støtte og blir 'heiet på' i denne fasen, og man holder ut og gleder seg til at alt skal bli som normalt igjen. Noen får oppleve det, men det er langt ifra realiteten for alle...

For de fleste vil en kreftdiagnose være en traumatisk opplevelse, hvor man føler at mer eller mindre all kontroll over eget liv er borte i en kortere eller lengre periode. Usikkerhet er som oftest en enorm belastning for de fleste.

Lettelsen er stor når stormen er over, men mye kan ha skjedd under veis og det kan fort bli en nedtur når man skal ta fatt på en normal hverdag igjen.

Det er en forventning om at den som har vært syk, nærmest skal være ruset på livet man har fått i gave på nytt, men mange blir deprimert og kan føle seg isolert og ensomme.

Vi lever i et samfunn hvor mye handler konkurranse, prestasjoner, bli best, være best og se best mulig ut! Har man ramlet av den karusellen, ser man enda tydeligere hvor brutal den kan være, og hvor vanskelig det kan være å komme på den igjen.

Og her er noen av årsakene:

- Trøtthet/utmattelse

- Konsentrasjonsvansker og/eller dårlig hukommelse

- Angst, depresjon, søvn forstyrrelser

- Uønsket vekt økning/tap

- Arr

- Permanent hår tap

- Avhengig av protese eller rullestol etter amputasjon

- Utlagt tar/urinrør

- Impotens

- Ødelagt underliv hos kvinner, som følge av operasjon eller behandling

- Liten eller ingen mulighet til å få barn

- Tap av sosialt nettverk

- Tapt mulighet til å påbegynne eller avslutte pågående studie

- Tap av arbeidsevne

Mange opplever dessverre en eller annen form for tap, som igjen kan gi sorg. Og noen kjenner på en dårlig samvittighet, fordi de ikke alltid er overlykkelig, som man selvsagt burde være når man har overlevd...

Derfor er det så godt et det finnes et sted, hvor det er rom for å være åpen, ærlig, sårbare. Hvor det er greit for de som sårt ønsker seg barn, å fortelle hvor tøft det er å besøke nybakte foreldre.

Det er greit å dele bekymringer om forhold som skranter, sex lysten som er borte og kunne stille spørsmålene og kanskje få noen svar. Få utløp for NAV frustrasjon, og kanskje få noen gode tips fra de som allerede har hatt noen runder der.

Og som pasient havner man også noen ganger i flaue situasjoner og hendelse, og det er ikke få ganger vi får en god latter av små bisarre historier som dukker opp.. :)

UK er en arena man fort finner ut at man ikke er alene om sine tanker, spørsmål, bekymringer, håp og drømmer.       

Og etter hvert ser vi at mange får gode liv, bare man får orientert seg litt i det nye landskapet man befinner seg i. Fokus i livet kan forandre seg ganske mye, i forhold til før kreften kom. Mange endrer syn på hva som virkelig betyr noe, og mange ønsker å bruke sin egen  erfaring til å hjelpe og støtte andre i samme situasjon.

Mitt tips til de som er eller har vært syke, gi deg selv litt slækk når du trenger det. Om du klarer, prøv å ikke sammenligne deg selv med hvordan det var før og hvordan det er nå. Og om andre har urimelige krav eller forventninger til deg, er det lov å være ærlig. Kanskje det ikke er det de ønsker å høre, kanskje de ikke forstår, men da vet de hva de har å forholde seg til.

Og til deg som spør noen, hva jobber du med? og du får et ærlig svar- Jeg jobber ikke.

Det kan kreve mye mot fra den som er ærlig, og ofte dør samtalen ut der. Den trenger ikke det! Spør om noe annet, som: Hva er du interessert i? Har du noen hobbyer? Hva er dine drømmer? Hva brenner du for?

Jeg regner med at du er mer enn jobben din, det er andre også!  

 Vil du vite mer om Ung Kreft, har du lyst til å bli medlem eller sponse/støtte oss på noen måte. Da finner du alt her http://ungkreft.no/

Livslyst temakveld på tvers av foreningene

Påskesamling på Montebellosenteret i Lillehammer

Julebord

Klatrepark på Sommarøy

Litt fornøyd med at jeg turte å klatre så høyt (15 meter) og hoppe ned 

Glad gjeng på Sommarøy