I forhold til...

Ord er det vi oftest bruker for å kommunisere, formidle, dele, beskrive osv.

Ord har kraft, de kan både berøre oss og provosere oss. De kan skape indre bilder og vekke et spekter av følelser. Bare tenk på hva som skjer i oss, om vi får en positiv eller negativ kommentar. Eller hvor revet med det går an å bli, når man leser en fengende bok!

Så har vi det, som ord ikke kan beskrive. Det er særlig tre store jeg tenker på!

Livet, Døden og Kjærligheten…

Er det noen som har noen gode, beskrivende ord, som kan forklare noen av disse tre? Da vil jeg gjerne se eller høre dem! For jeg kjenner ikke til et eneste et!  

Det er heller ikke så lett å finne de riktige ordene, når man står ansikt til ansikt med døden eller kjærligheten! Da kommer det så tydelig fram, at ord er bare noe som beveger seg på overflaten…

I høst traff jeg en bekjent, vi sto ikke hverandre så nær, men noen mennesker er nære på et vis allikevel, og hun var en av dem. Selv om jeg viste at hun var syk og at det var alvorlig, var jeg absolutt ikke forberedt! Er vi noen gang det egentlig..? Hun viste hva som kom til å skje og fortalte, at hun var redd for smertene og håpet at hun skulle slippe å lide den siste tiden. Hva i all verden skal man si til det??? Der og da, ble det så tydelig hvor utilstrekkelig ord egentlig er. Vi putter dem inn, her og der, dekker over, framhever, lener oss på og gjemmer oss bak. Noen ganger er de bare tomme, andre ganger gir de mye mening. Og noen ganger blir de bare totalt meningsløse!

Vi småpratet litt, så sa jeg det akkurat som det var. Jeg skulle ønske jeg kunne si eller gjøre noe, men jeg vet rett og slett ikke hva!? Da trakk hun på skuldrene og ristet på hode og sa; Det er ikke så rart, jeg vet jo ikke engang hva jeg skal si til meg selv…

Vi ble stående å se hverandre i øynene en liten stund før vi ga hverandre en god klem.

Det var både godt og vondt på samme tid. Og jeg tror vi begge forsto at dette var siste gang vi møttes.

Jeg gikk der ifra med et tungt hjerte og følte at jeg skulle sagt eller gjort noe som hadde gjort henne glad eller i det minste litt mindre trist, at jeg kunne trøstet eller gjort noe bedre.. Men igjen, hva hjelper i en slik situasjon..? Jeg håper i hvert fall at det føltes greit for henne at vi var ærlige begge to og ikke latet som noe som helst..

***

Når jeg har vært midt i stormen, har jeg opplevd at noen trakk seg unna, eller skyndet seg over på den andre siden av gaten, når jeg plutselig traff på dem. Jeg forstår det godt og det er viktig å ikke ta det personlig. Er det noe som gjør folk redde, så er det frykten for å tråkke feil i slike situasjoner, si for mye, si for lite.. Hva er det greit å spørre om? Kjenne på følelsen av utilstrekkelighet..

Jeg tror ikke det er lett for noen, og frykten som styrer noen over på den andre siden av gaten er reell og vond for den som opplever det. Vi har alle forskjellige måter å takle ting på, mye ut ifra bakgrunn og livserfaring.

Om vi gir hverandre rom for å utrykke oss på en måte som er komfortabel for hver og en, og ikke forvente at vi alle er like. Da tror jeg vi kan lære oss å se med litt andre øyne, at det er mange måter å vise eller gi utrykk for å bry seg om eller være gla i.

Det er helt sikkert noen som mestrer alle måtene å utrykke seg på, og som naturlig tilpasser det etter person og situasjon de står overfor. For noen er det helt naturlig å utrykke seg verbalt, det kan være vanskelig for andre. For enkelte kan det være lettere å skrive, mens andre viser det i handling. Og hos noen vises det gjennom at frykten for å såre eller gjøre noe feil, tar helt overhånd.. Jeg velger i hver fall å se det på den måten.

Når alt kommer til alt, er livet skjørt. Det går så fort, og alt kan forandres i løpet av et øyeblikk! Og før eller siden står vi ansikt til ansikt med egen eller andres død… 

De fleste har sikkert hørt eller lest det før, her kommer det igjen.

Det de aller flest angrer på, er det de aldri fikk sagt, gjort eller vært!

Hvis du elsker noen.

Hvis du har noen kjær.

Si det. Vis det. Vær det.

Anbjørg Sætre Håtun, 2013

Bilder og dikt er hentet fra Anbjørg Sætre Håtun’s bok Livslyst

I linken under kan du lese omtalen om boken, og finne fler av Anbjørgs bøker.

https://www.tanum.no/_helse-sex-og-samliv/familie-og-helse/livslyst-anbj%C3%B8rg-s%C3%A6tre-h%C3%A5tun-9788299904506?gclid=COndt-mt-bwCFcPOcgodkDEAkA

Helt perfekt!?

 Denne vakre gaven sto jeg med i hånden en dag, og den ga meg godfrysning med en gang jeg åpnet papiret!

”Aksepter deg selv

som du aksepterer dette

perfekte/uperfekte

skjellet jeg fant på en

strand i Gambia

KJÆRLIGHET <3”

 

Aksept, hva betyr det egentlig?

For meg betyr det å ”Omfavne det som er, uten motstand”.

Det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og tenker at- Ja, ja da er det sånn, jeg får la det skure og gå..

Jeg opplever at aksept i motsetning til motstand, gjør at jeg kan se på en situasjon og ta beviste valg.

– Ok, dette er situasjonen. Er det noe jeg kan gjøre med den? Hva kan jeg i så fall gjøre? Hvis det ikke er noe jeg kan gjøre, hvordan velger jeg å se på og håndtere det?

Akkurat som dette skjellet har jeg også blitt litt ”tynnslitt” her og der.. Det er kanskje det jeg har hatt mest vanskelig for å akseptere. Men et eller annet sted langs veien bestemte jeg meg for hvordan jeg ville se på det.  

Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville vært uten det ”tynnslitte”. Kanskje jeg hadde hatt masse energi, så jeg orket å gjøre alt jeg har lyst til.. Kanskje jeg ikke hadde gått glipp av så mye på skolen og fått meg en god utdannelse.. Kanskje jeg hadde vært en klatrer på karrierestigen, og hadde hatt nok penger til å kunne reise på ferie..  Kanskje jeg hadde hatt mann, barn, hvit stakittgjerde, Golden Retriever, båt på vannet, hytte på fjellet, gjeld oppover ørene og sittet godt fast i tidsklemma med både hue og ræva.. Det er mange muligheter!

Noe hadde kanskje vært enklere?  Men hadde jeg hatt det bedre? Hadde jeg vært mer lykkelig???

Det tror jeg neppe!!!

Det kan fort bli en tur i kjelleren i de stundene fokuset er på regninger som hoper seg opp, kroppen som føles blytung og hjernen er en ukonsentrert pudding som funker dårlig. Men når jeg tar et skritt tilbake og ser på det valget jeg en gang tok, kjenner jeg at jeg blir fylt av en dyp takknemlighet!

Det er gjennom det ”tynnslitte” lyset får muligheten til å sive inn! Og når jeg følger lyset innover, ser jeg hvor velsignet jeg er. Gjennom mine erfaringer har jeg fått evnen til å glede meg over og sette pris på de minste ting. Det har gitt meg evnen til å legge forventninger til side og ta det litt som det kommer. Det har gjort meg mer vidsynt enn trangsynt. Det har gjort at jeg bryr meg om, og ikke så mye med. Det har gjort meg mer medfølende og mindre fordømmende. Det har gitt meg min undring over livet og de store spørsmålene. Det har gitt meg en dyp respekt for livet og alt levende! Og sikkert mye mer jeg med hånden på hjertet kan si, at jeg aldri ville vært uten! Som alle de jeg har fått møte på veien…

Kanskje erfaringene som har gjort meg ”tynnslitt/uperfekt” måtte til for at jeg skulle oppleve meg selv som hel!? Kanskje alt faktisk er akkurat sånn det skal være!? Helt perfekt!?

“The wound is the place where the Light enters you.”
- Rumi

Perfekt jul...

Dette blir neppe god reklame.. For jeg er ikke perfekt!

Derimot er jeg ofte sent ute. Like mye i juletider som i andre tider… Jeg har fått sendt noen julekort (sorry om noen føler seg glemt og forsømt). Det var i hvert fall frimerker på kortene jeg postet i år, det er jeg sikker på!

Julegavene er pakket inn, kostbare, flotte ting skal jeg ikke påstå at det er. Men det er kjærlighet i hjemmelaget også :) Jeg har laget litt julegodis, og det er det! Ikke noen syv slag her akkurat.. jeg skal støvsuge og skifte på senga før jeg drar, men jeg har ikke vrengt leiligheten og heller ikke ’hengt opp fuggelband og itte pynte tre’. Jeg har heller ikke den minste anelse om hvordan man får sprø svor på ribba!

Walt Disney klarte å skape den perfekte julen, hvor mange andre får til det? Utenom på Facebook altså.. Sikkert noen, jeg tviler ikke på det!

Og hva er den perfekte julen egentlig, som så mange ønsker seg og tror at alle andre har?

Faktum er at det er mange som har det tøft i jula. For noen byr høytiden på frykt for fyll og uro i hjemmet, for noen er det tungt å møte jula alene. Savner noen gjør vi vel alle, de som har gått bort eller som følge av splittede familier. Så har vi alle de som har mage knip og søvnmangel fordi de har brukt alt for mye penger, langt mer enn de har.

Jeg liker jula, det er mye som er koselig med den, men jeg liker ikke at Christmas blir til ”krisemas”.

Hva er det vi maser sånn med? Hvorfor skal alt være så krampeaktig koselig at folk blir utslitte og blakke?  Jippi, la kjøpefesten begynne, og la oss slå alle rekorder i år som i fjor!!!

Må man fråtse for å ha det hyggelig?

Jeg er så heldig at jeg får feire julen med familien min, det vil si foreldrene mine og våre firbente. Jeg får også treffe noen gode venner i løpet av uken, det gleder jeg meg også til. Jeg skal kose meg med veggis mat og kjøpte pepperkaker. Det er så koselig å spise sammen! Og selvfølgelig skal vi se Disney julespesial på julaften, på svensk. Det blir jul i år også!

Det ser faktisk ut til at jeg får en perfekt jul! :)

God Jul! :)

Yoga, helse og samspill...

Kroppen, så lenge den funger sånn tålelig greit, da er det ikke så mange som går rundt og tenker så mye på hva den egentlig driver med. Fokus er mest på det ytre for de fleste av oss.

Men tenk litt på det, alt som faktisk foregår inne i kroppene våre til en hver tid, helt uten at vi trenger å skjenke det den minste tanke! Som et lite univers med et fininnstilt samspill, bare gjør kroppen det den skal. Samtidig som den også beskytter mot sykdom, bekjemper virus og infeksjoner som allerede er i kroppen, helbreder den også seg selv hele tiden.  

Noe jeg ikke konkret kan se eller ta på, og langt i fra forstå rekkevidden av, spiller på mitt lag, og jobber for å opprettholde balanse i min kropp og for at alt skal fungere.

Wow, er ikke det et fantastisk under og mysterium, så vet ikke jeg!!!

For tiden er det et utrykk som dukker opp i mange sammenhenger; Å spille hverandre gode!

Jeg har hatt og har til en viss grad fortsatt noen utfordringer i forhold til helsa. Det har ført til frustrasjon i perioder, men stort sett føler jeg at jeg har vært heldig, det har jo alltid gått bra, ofte bedre enn mange har forventet også.

Så lenge jeg ikke faller i fella, hvor jeg sammenligner meg og mitt prestasjonsnivå med andre, da har jeg det egentlig veldig bra til tross for.

Jeg vet om folk som har levd sunt og tekt positivt, allikevel har de blitt syke. Det eneste som er helt sikkert, er at alt er usikkert! Altså finnes det ingen garantier, men av ren respekt for det lille universet som jobber så godt det kan på mitt lag, føler jeg i større og større grad at det er viktig å jobbe sammen, spille på lag, spille hverandre gode!

Jeg føler det er viktig at jeg tar min del av ansvaret også! Og jeg kan love at jeg merker stor forskjell nå, om jeg ikke gjør det. Derfor starter jeg med mitt nyttårsforsett allerede i morgen! 

Jepp, nå står det her, ingen vei tilbake!!!

Yoga har for meg blitt noe som gjør det lettere å spille på lag med både kropp og sinn.

I 2012 fikk jeg tilbud om å delta på et yogakurs. Jeg var vel egentlig ”på tur” og gledet meg til å være sammen med de andre den helgen og det å lære litt yoga var bare en bonus. Men det tok ikke lang tid før jeg forsto at dette var noe for meg og at jeg var på rett sted! 

Yogakurset var ledet av Fahri Saatcioglu som på fritiden er en av instruktørene til Art of Living Norge. Fahri Saatcioglu er til daglig professor ved Universitetet i Oslo, og en anerkjent kreftforsker. Han har bl.a. forsket på effekten av yoga på immunforsvaret, og har en pågående forskningsstudie ved Oslo Universitetssykehus Ullevål. Her ser de på effekten av yoga hos kvinner med brystkreft. Resultatet av denne studien vil foreligge neste år.

Det var veldig interessant å høre at yoga og pusteøvelser faktisk har stor innvirkning på immunforsvaret, og på mange fysiske og psykiske lidelser. Både forebyggende og som behandling. Jeg ble også veldig glad når jeg allerede første kurskvelden forsto at yoga ikke bare dreier seg om kroppen, men hele mennesket!
Gjennom yogaøvelsene som vi lærte på kurset; samtalene vi hadde rundt filosofien, og de bevisstgjørende oppgavene vi fikk, har jeg har fått noen virkelig gode verktøy, som gjør det enkelt å finne roen i hverdagen. Jeg opplever også at jeg står mer støtt i meg selv og ikke blir vippet av pinnen så raskt. Det føles også godt at mitt ve og vel ikke bare ligger i andres hender, men at jeg selv bidrar, og tar ansvar for egen helse og velvære.
 I tillegg til å føle at kroppen blir fysisk sterkere av yogaøvelsene, opplever jeg følelsen av å være mer tilstede i hele meg som noe veldig positivt! Da blir tankestrømmen roligere; fordømmelsen blir mindre, for den bor bare i hodet!

Jeg hører mange fortelle om seg selv før og etter kreften. Noen har opplevd store fysiske forandringer, og både ser og føler seg annerledes. Andre har lite energi, og orker mye mindre enn før. Ikke nok med at vi sammenligner oss med andre, kreft fører også til at vi sammenligner oss selv – før og etter kreft.
Når jeg har gjort en serie med yoga øvelser, ligger jeg rett ut på ryggen og slapper av en stund, mens jeg bevisst går igjennom kroppen, fra tærne og helt opp til hodet. Bare kjenner etter hvordan det føles. Da kjenner jeg ikke arr, feil og mangler. Da kjenner jeg hvor levende jeg er! Den følelsen ønsker jeg så inderlig at andre skal få oppleve også!

Derfor er det å bli yogainstruktør og ha kurs for kreftpasienter, blitt en av mine store drømmer og mål. Yoga har gitt meg så mye positivt, det må være fantastisk å få gi andre muligheten til å oppleve det samme!!!

Jeg har kun erfaring med yoga lært gjennom Art of Living sine kurs, noe som er bygget på godt bevart, klassisk hatha yoga, og gamle indiske tradisjoner. Jeg vet det finnes mange grener innfor yoga, men siden jeg trives så godt med det jeg har lært og føler meg hjemme i filosofien til Art of Living, har jeg ikke følt noe behov for å prøve noe annet.

Om du skulle få lyst til å prøve yoga, anbefaler jeg å ta et kurs eller gå til et sted hvor det er instruktører. Det er mye tryggere enn å eksperimentere på egenhånd!

Det er kanskje mange som er redde for at yoga skal være krevende og at man må være sterk og smidig for å få det til. Det er helt greit å kjenne at det strekker litt, men det skal ikke være smertefullt! Om noen på grunn av senskader eller trøtthet, ikke klarer alle øvelsene, så er det greit. Noen ganger er dagsformen dårlig, derfor er det viktig å lytte til kroppen sin, og gjøre det som føles ok den dagen.

Mestring er en god følelse, men mestring bør være ut ifra den formen du er i akkurat i dag, uten sammenligning med i går eller hva du synes at du bør prestere i morgen.

Yoga er så mye mer enn bare de fysiske øvelsene! Det handler også om tilstedeværelse, bevissthet og hvordan man ser på livet og det man opplever.

Vil du vite mer om yoga, kan du ta en titt på disse linkene :)

Art of Living Norge, her får du opplysninger om kurs og mye annet! http://www.artofliving.org/no-no

Les om yoga og forskning.

http://www.apollon.uio.no/artikler/2013/3_dna_yoga.html

Les om forskning på brystkreftpasienter og yoga.

http://www.artofliving.org/no-no/brystkreft-forskningsprosjekt-ved-ullev%C3%A5l-universitetssykehus

Yogakurs på Aberia Helserisort i Rømskog 2012

LIVET ER ALLTID TILSTEDE...

Jeg elsker fargene som kommer med høsten! Og det å kose seg inne, med pledd, te og levende lys og høre på regn og vind som pisker mot rutene, når høstværet herjer ute.

Jeg elsker også å stå ute en klar høst eller vinternatt og se opp på stjernehimmelen! Wow, det er så uendelig stort og vakkert..

Luften lukter så godt rett før det begynner å snø, jeg elsker den lukten! Og det å se snøen som virvler i lyset fra en gatelykt! 

 

Og ikke minst elsker jeg den myke stillheten som omslutter alt, når snøen har lagt seg…

Jeg skal lage engler i snøen så lenge jeg lever! : )

Så er det godt å komme inn, krølle seg sammen foran ovnen og se på flammene. Jeg elsker følelsen av varmen som stråler, akkurat som jeg elsker følelsen av de første solstrålene som varmer når våren kommer, da vet jeg liksom at alt det beste ligger foran meg nå!

Det er fantastisk å gå tur i skogen når våren kommer, bare stoppe opp midt i havet av hvitveis, og lukke øynene og høre på alle fuglene som synger, jeg elsker den lyden og alle hvitveisene, og alt det grønne!

Når sommeren har kommet og varmet opp skogbunnen, da lukter det så godt, jeg elsker lukten av varm skog! Lukten av hav også, og følelsen av sand mellom tærne! 

Jeg elsker følelsen av å sitte på et fjell eller svaberg som har blitt varmet opp gjennom en lang dag, og se på solnedgangen.. 

 og månen som kommer opp..

Livet er alltid tilstedeværende! Det bare skjer, når det skjer, i øyeblikk etter øyeblikk, livet lever i stadig forandring gjennom alt og alle.

Ingen ting av dette kan fanges, kontrolleres, påvirkes eller eies. Det er det som gjør alle disse øyeblikkene så magisk..

 

 Det skjer også noe fint i tilstedværelsens øyeblikk sammen med andre synes jeg!

Jeg føler man kan gå glipp av mye, om man ikke er det, ikke nødvendigvis hele tiden, men i det minste noen øyeblikk, her og der.. Er vi ikke det, er det jo ofte ordene og handlingene vi forholder oss til, noe som for det meste blir bedømt, i rasende fart, mye av det også ubevisst. Liker, liker ikke, rett eller feil, enig, ikke enig….

Når jeg er tilstedeværende med andre, er det som om det oppstår et rom, rom for å bare være. Der spiller det ingen rolle om vi tror på forskjellige ting, opplever livet og verden på helt forskjellige måter, ingen ting må forklares og forsvares, det er som det er.

Da er det enklere å få med seg andre ting også..

Det er så vakkert det lyset som tennes i øynene på mennesker når de snakker om noen de er glade i, stemmen blir også litt mykere på et vis.

Entusiasmen som bobler opp når noen er ivrige og engasjerte, er også herlig!

Det er godt å kjenne den varme, fredlige utstrålingen fra mennesker som har en ro med seg selv.

Og jeg synes det er noe vakkert også i det sårbare, mørke dypet som kan være i blikket til mennesker som står i, eller har opplevd noen av livets mer alvorlige realiteter…

Når jeg lukker øynene og tenker på noen jeg er glad i, da opplever jeg det enda sterkere. Selv om ord eller handlinger kan være veldig nydelige og varmende, er det ikke det som får hjertet til å kjennes så stort ut at det ikke lenger får plass på innsiden. Det er noe annet, noe mye større som er helt umulig å beskrive…

Om de jeg er glad i opplever det på samme måte vet jeg ikke, men det betyr egentlig ikke så mye, de er de samme uansett og jeg kan uansett bare føle min opplevelse av kjærlighet.

Jeg er ikke tilstedeværende hele tiden. Det er dager eller stunder jeg synes at ting er vanskelig og jeg er lei.. Noen ganger tenker jeg for mye, eller bekymrer meg.

Men jeg er heldig, for jeg opplever disse øyeblikkene.Og det er i disse øyeblikkene livet og kjærligheten lever, tenker jeg...

Jeg tenker også at;

Den som elsker er aldri uten kjærlighet!

Da vet jeg at det ikke finnes en eneste dag i mitt liv som er uten kjærlighet…  

Krig, fred og røde støvler...

Før Nikon ble den ”store kjærligheten”, tegnet og malte jeg mye, og Vebjørn Sand har vært et stort forbilde som har gitt meg mye inspirasjon! Som barn og ungdom var det streken og penselstrøkene som fenget, som voksen beundrer jeg han og familien hans for de menneskene de er!  Kunst skal vist kritiseres, noen kritikere har ikke holdt seg til bare kunsten, de har også gått til frontalangrep på han som person og likeså godt fortsatt med familien. Jeg er glad for at Vebjørn har vært tro mot seg selv, og ikke forandret seg og sitt kunstneriske uttrykk for å passe inn!  Hos Kari og Øivind, foreldrene til Vebjørn, er det godt å være. Der er det god takhøyde og mye hjerterom! Der er ingen drømmer for store og de lever virkelig ut drømmene. Kanskje det er derfor de får så mye kritikk, fordi det stikker og svir i dem som ikke tør å være seg selv, og som dilter i helene på andre istedenfor å følge sine egne veier og drømmer..?

2010-2012 malte Vebjørn en serie bilder kalt, ’Scener fra andre verdenskrig’. Det var et bilde der som fanget min oppmerksomhet mer enn de andre. Maleriet av en ung Tysk soldat, historien eller myten som det også blir kalt, om Josef Schultz.

Den 20. juli 1941, under den tyske besettelsen av Jugoslavia, skal Josef Scultz ha vegret seg mot å delta i henrettelsen av 16 partisaner. Noe som førte til at han selv ble skutt, av sine egne.

På bildet ser man at den tyske soldatene i midten ikke har noe gevær, hjelm eller uniformsbelte. Broren til Josef, Walter Schulz, identifiserte soldaten på bildet som sin bror og er blant dem som hevder at bildet viser Josef Schulz som slutter seg til gislene.

Tyske kilder hevder at Josef Schulz ble skutt og drept 19. juli 1941 i et partisanoverfall.

 

Hva som egentlig skjedde den gangen kan ikke jeg svare på. Men dokumentaren jeg så for mange år siden hadde som utgangspunkt i at historien var sann, og jeg husker den gjorde et sterkt inntrykk! Så det jeg skriver nå er med det samme utgangspunktet.

 Han viste et ekstremt mot i en ekstrem situasjon! Sånn jeg ser det, et valg mellom å miste livet eller leve et liv hvor man har mistet seg selv!

 Jeg tror han viste at hans handling ikke ville redde de andre eller skape fred i verden. Men i det øyeblikket tror jeg han fikk en fred med seg selv, når han ikke var villig til å gå på kompromi med hjertet. (Som jeg skrev om i; Bruk hue, lev fra hjerte.)

Tenk om alle hadde lagt ned våpnene og sagt, ’Nei, dette vil ikke jeg ta del i! Dette vil ikke jeg stå og se på og bare la det skje!’ Det hadde ikke blitt så lett for Hitler å få jobben gjort da…

Og mobbere, hvor tøffe er de uten tilskuere..?

Jeg har flere ganger vært tiskuer til hendelser som jeg vet har vært vonde for de det gjaldt og jeg bare lot det skje. Det var veldig ubehagelig, og jeg var ikke det minste modig…

I ettertid har jeg tatt det opp med to personer jeg vet ikke hadde det så greit og sagt unnskyld. De syntes det var veldig rart! Reaksjonen var den samme hos begge. ’Hvorfor tenker du på det? Du gjorde jo aldri noe, du var bare snill!’

Det er jo fint at de opplevde det sånn! Men det var akkurat det, jeg gjorde ikke noe! Det gjorde at jeg følte meg som en feig dritt!

Kanskje jeg var redd for å bli målskive igjen selv? Jeg vet ikke, husker bare at jeg ville være usynlig, omtrent for en hver pris. Når den ytre ”fienden” forsvant, ble jeg min egen verste fiende!

Jeg hadde litt andre tanker og interesser enn de andre, men sto for det jeg mente og trodde på og har ikke lagt skjul på noe når noen har spurt, men jeg lå veldig lavt i terrenget. Holdt helst kjeft, i håp om at ingen skulle se meg.

Jeg har jobbet hardt med komfortsonen, har virkelig måttet presse meg selv i en del situasjoner. Jeg er ikke i mål, men jeg er på vei! I større grad klarer jeg å ikke bry meg like mye lenger. Jeg bryr meg selvfølgelig om fortsatt, det er kjempe viktig og det er godt å bry seg om! Men jeg bryr meg ikke like mye om unødvendig tull og pjatt. Carefree er et engelsk ord jeg liker! Direkte oversatt, betyr det BEKYMRINGS LØS! Høres ikke det herlig ut, så vet ikke jeg! :)

Jeg opplever i hver fall bekymrings løse stunder som en enorm befrielse fra alle ’tenk om’ senarioer jeg av og til skaper, som er fulle av fordømmelse. Tenk om den eller den tenker, tror, synes eller føler på den måten om jeg gjør eller sier sånn eller sånn.. Snakk om å skape illusjoner som fører til en veldig selvsentrerthet, som på ingen måter er positiv!

Mange forbinder selvutvikling med noe egoistisk. Når jeg tenker på det nå, ser jeg for meg mennesker, nærmest som bregneknupper, som sitter sammenkrøpet, fastlåste og innestengte i sine egne illusjoner. Så begynner de å slippe taket og vikle seg ut av det faste grepet, så de kan reise seg mer og mer, til de står rett og til slutt strekker armene ut i været og er helt åpne. Bekymrings løst frie! Dette er meg! Take it or leave it! This is it!

 Da får vi blåst navleloa ut av nesa og kan virkelig se hva vi kan bidra med og tilføre denne verden ut ifra den vi er og det vi har. Å finne fred i seg selv og skape balanse handler ikke om å flytte til Himalaya for å meditere og ikke gjøre noe annet (hvis man ikke har veldig lyst til det da!) For meg handler det i hvert fall om at den roen og tryggheten gjør at jeg står mer støtt i meg selv, noe som igjen gjør det enklere å bruke de ressursene jeg har på en mye mer konstruktiv måte.

Jeg holder på å vikle meg ut, sprenge mine begrensninger så jeg kan strekke meg HELT ut!

Det er godt å strekke seg og det er faktisk ikke så farlig å syns heller. Når det regner går jeg tur i røde støvler, de synes i terrenget! So what!!! Jeg blir glad av å gå tur i røde støvler, bekymrings løst glad! :)

http://www.gallerisand.com/

Kjære deg...

Jeg kjenner deg ikke, vet ikke hvem du er eller hva du heter, jeg husker ikke en gang hvordan du så ut.. Men jeg vil gjerne takke deg!

Førskolen var en fin tid, jeg ble kjent med en glad og nydelig jente, vi lo masse og ble fort bestevenner :-) Så begynte vi i 1.klasse, det var spennende! Følte oss store da, større enn de i førskolen (vi var i samme bygg), og vi fikk gå til og fra skolen selv, det var stas! I hvertfall en stund..

Du gikk på skolen som var litt lenger unna, der hvor de store gikk. Det var på vei til og fra skolen vi møttes. Jeg begynte å somle på veien, kom litt for sent noen ganger. Av og til brukte jeg lang tid på å pakke sekken eller knyte skolissene når jeg skulle hjem. Noen ganger var jeg heldig, andre ganger traff jeg på deg..
Du aner ikke hvor mye jeg gruet meg til å begynne i 2. klasse, tenk å gå på samme skole som deg..
Jeg sa ikke noe, hadde mye vondt i magen og ville ikke gå på skolen. Til slutt fikk mamma og pappa dratt det ut av meg. Det ble bestemt at jeg skulle bytte skole. Jeg ville ikke være der jeg var, men jeg ville heller ikke skilles fra beste venninnen min, og Gud vet hva man møter på et nytt sted!?!?

I slutten på 1. klasse begynte jeg på Steinerskolen. Jeg har alltid vært en kreativ sjel, som elsker å skape! Jeg hadde uten tvil havnet på rett sted!  Alt var en kreativ prosess og det var mye rom for individet. I ettertid har jeg forstått hvor mye fine verdier som ble sådd og hvor mye grunnlag for vekst vi ble gitt. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg gått glipp av mye! Du aner ikke hvor takknemlig jeg er!
Og vet du hva? Beste venninnen min, hun er fortsatt en av mine næreste og kjæreste :-)

Hadde du noen venner..? De andre dyttet til deg, mens de med et litt hånlig flir sa;' Fy fan, se på'n nå æ, begynt å plage småjenter også. Dumme kødd!'
Du hadde det nok ikke så greit du heller...

Kjære deg, jeg håper du står støtt i deg selv nå, og har det godt med deg selv og andre. Jeg håper du har hatt gode venner og kjærlighet i livet ditt. Kjære deg, jeg håper du har det like godt som jeg har det nå!

*

Stødig stiller jeg meg inn i verden.
Sikker vandrer jeg min livs bane.
Kjærlighet bærer jeg i mitt vesens indre.
Håp legger jeg i alt jeg gjør.
I tillitt tenker jeg mine tanker.
Disse fem leder meg mot målet.
Disse fem gir meg livet.

Morgenvers på Steinerskolen i
5. klasse.

Typiske steiner bøker, vi hadde ikke lærebøker, vi måtte skrive og illustrere selv.