Møllebyen i Moss

Her om dagen skulle jeg til optikeren og sjekke synet, lurt at gluggene er i orden uansett, men kanskje ekstra viktig når foto er en stor lidenskap! Burde jeg nok tenkt på for lenge siden, blir bra med nye linser og briller snart... Siden det var eneste ærendet i byen jeg hadde, tok jeg med meg Ruffen så han endelig kunne få litt bymiljøtrening igjen.

Vi ruslet litt rundt før vi satte oss på en benk i gågata, men på fredagsettermiddag ble det omtrent like øde der, som i en støvete by i en gammel westernfilm. Mens jeg myste på nederste bokstavrad hos optikeren, sto en mannen med høy, monoton stemme og kassegitar utenfor, og sang eller nærmest messet av full hals om Jesus. Han hadde nå forlatt "åstedet", og det samme var en av byens faste tiggere i ferd med å gjøre. Ikke så mye å trene på med andre ord, så da ruslet vi videre også, på oppdagelsesferd i den litt mer eksotisk Møllebyen i Moss.

Når jeg gikk på fotolinjen ved AOF's Daghøyskole i Fredrikstad for mange år siden, fikk vi en fin oppgave en dag. Læreren hadde tatt en serie bilder, det var kun små detaljer fra bygninger og ting rundt om i byen. Og vår oppgave var å gå på oppdagelsesferd i byen, for å finne disse detaljene og stedene. Det var midt i blinken for meg, som alltid har vært av den visuelle typen. Det var en del jeg gjenkjente bare ved å se på bildene, men det var mye nytt å se etter også. Virkelig en fin måte å trene øynene, og oppmerksomheten ikke minst..

Jeg har ofte hørt oppigjennom årene at jeg ser og legger merke til så mye rart.  Men det er jo mye å se på! Så selv om du har bodd på samme sted lenge, kan jeg anbefale det å se sin egen byen med litt andre øyne en gang i blant, det kan dukke opp noe spennende, fint, rart eller morsomt på de mest uante plasser! 

For dere som vil vite litt mer om Møllebyen, trykk her.

Actionfigur og flaskepost - Jeg elsker livet i fjæra!

Ruffen og jeg koser oss veldig når vi rusler i fjæra. Det er alltid så mye for sansene å ta inn. Og det er alltid skiftende og i bevegelse, samtidig som det gir en god ro..

Det er også mye spennende plante og dyreliv som holder til der.

Det er sjeldent jeg kommer hjem uten en stein eller noen skjell i lomma. En fin liten rekved bit har havnet i vinduskarmen, og et båt vrak i bukten rett ved her vi bor, har blitt fotografert her ifra til evigheten omtrent...

Men de to siste dagene har det dukket opp noen litt artige ting også!
I går fant vi en liten gjenglemt actionfigur på stranden. Det ble plutselig action på den fyren, for å si det sånn..

Ups....

 Jeg hadde egentlig flere ideer, men så kom det noen "normale" folk, så jeg pingla ut og ruslet hjem igjen, når vi ikke hadde stranden for oss selv lenger. Vi tok turen tilbake i dag, men da var den lille helten borte, forhåpentlig vis gjenforent med sin eier!

Det lå litt søppel på stranden så jeg begynte å samle litt, og Ruffen "hjalp" ivrig til. Etter hver satt jeg meg ned og lot han få springe litt i vankanten, og plutselig kom han kjempe stolt, imot meg med noe i munnen. Han hadde funnet en flaskepost.

Tenkte først at det nok var en helt vanlig flaskepost, noen barn kanskje som hadde skrevet litt om hvem de er, og at de ønsket kontakt med den som fant flasken. Det var like før jeg lot den ligge bare, men så tok nysgjerrigheten over. Og det var som dere ser, langt ifra en typisk "vanlig" flaskepost! Perfekt for en nysgjerrig hippie som meg!
Jeg elsker livet i fjæra!!!

Lurer på hvem Gabriel er...?

Hold Norge rent

Vi er ganske stolte av landet vårt. Hurra for Norge, 17 mai og olje, og alt det derre der..

(Nå står vel kanskje laksen høyere i kurs enn olja, enn det gjorde den gangen Primavera skrev den sang teksten).

Utenlandske kjendiser rekker knapt å sette føttene på norsk jord, før Se og Hør er på plass og trer en lusekofte nedover ørene på vedkommende og spør hva de synes om Norge. Og skryter de litt av oss eller vår vakre natur, ja da får de den ærefulle tittelen Norgesvenn!

Vi har mye å være stolte av, dype skoger og bakkar og berg utmed havet. Idylliske små gårder som klamrer seg fast i stupbratte fjellsider, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og med en utsikt over glitrende fjorder, som kan ta pusten fra både Gud og hvermann..

Vi har midnattssol og nordlys, lys og mørketid. Vær og vind og alt årstidene kan by på. Og vårt langstrakte land, har en kystlinje de fleste kan drømme om..

Vi har også allemannsretten som gjør at vi kan nærmest vandre helt fritt i alt det vakre.

I skog og mark kan man treffe på andre turgåere, joviale folk med tur støvler og ryggsekk full av appelsiner og kvikklunsj. Og at vi er født med ski på beina da så klart. Til og med kongefamilien er det! Ikke rart vi håver inn medaljer i vinter OL..

Vi er stolte av historien vår også, vikinger og polfarere. Gutta på skogen, og alle de andre som gjorde en hederlig innsats under andre verdenskrig, og de som bygget opp landet vårt etterpå. Det er våre forfedre vi snakker om. Så du skal ikke komme her og komme her altså!

Jeg vet, jeg setter det litt på spissen.. Men hvor f.. har respekten og stoltheten tatt veien når vi bruker vår vakre natur som søppelfylling, jeg bare lurer???

Dette er ikke et hyggelig syn! Hva som kan skje om folk eller dyr skader seg på knust glass er enda mindre hyggelig å tenke på!! Men verst av alt er det nok for dyrelivet som lever oppi dette!!! 

Mange fugler får i seg plastikk, noe som kan føre til indre skader, lidelse og/eller død.

Om du ikke gidder å plukke opp etter andre, ta i hvert fall med din egen søppel!

Jeg må bare si det igjen. BRUK HODE, LEV FRA HJERTET!

Lørdag 7 mai,2016. Arrangeres Strandryddedagen, har du lyst til å gjøre en innsats, ta en titt på linken under. Dugnad er også en typisk, norsk greie, kjør på! :)

holdnorgerent.no

Det er ikke bare i fjæra det er søppel, det trengs opprydding både her og der, og dette synes jeg var en god ide'. Ta med en pose på tur, og plukk søppel. 

http://www.nrk.no/troms/tar-offentlig-soppel-i-private-hender-1.12923885

Hold Norge rent! :) 

En rolig stund..

Etter husker ikke hvor mange dager på rad med grått og fuktig vær, kjente jeg når vi la i vei på tur her om dagen, at jeg lengtet skikkelig etter sol og blå himmel. Og på vei hjem, kom jammen sola! Da satte vi oss på en fjellknaus ved vannet. Jeg sier vi, for så fort jeg setter meg hopper Ruffen opp på fanget mitt, og setter seg godt til rette.

Vi gjør nesten alltid det når vi er på tur, setter oss og har en rolig stund, om det så bare er for noen minutter.

Det første jeg kjenner, er tyngden og varmen fra den lille kroppen som sitter på fanget. Da blir jeg varm i hjertet og klarer ikke å la være, da må jeg bare snuse litt i den myke pelsen på hode hans. Og Ruffen snur seg med varme, glade øyne og gir meg en hundesuss på haka, før han snur seg og speider utover igjen.

Jeg tar noen dype, rolige pust, og sanser det som forgår her og nå. På lørdag var det godt å kjenne hvordan solen varmet. Høre lyden av småfuglene som sang. Vi så en svane som fredelig gled forbi, og av og til dyppet hode på jakt etter mat. Vi så og hørte lyden av en tresnekke som tøffet utover, og vi hørte de små bølgeskvulpene som kom mot standen.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende der, men det var så godt, at vi ble nok der en god stund. Det er godt når opplevelsen av tid forsvinner.

Hvis man har smerter i kropp eller sinn, eller man har noen vonde bekymringer som tankene driver å tygger på, da kan det lett bli bare det vonde man kjenner. Det er ofte dit fokuset går, uten at man egentlig er klar over det. Og har det vonde først fått eller tatt stor plass, kan det fort forsure mye av tilværelsen. Men oftest finnes det noe, følelser, fornemmelser eller opplevelser som bærer noe godt i seg. De ligger der, men det er opp til meg om jeg er åpen for det.

Jeg er glad for at disse rolige stundene har blitt til en vane, uansett om dagen, formen eller humøret er mer eller mindre god. Disse stundene er rolige og fine uansett.

Jeg håper du som leser også har eller får rolige stunder, eller noe annet som gjør at du kan kjenne på det gode. Om det så bare er for noen minutter.. 

Det var så deilig med fint vær, så vi tok en tur til på kvelden

Lev vel

Det er mye jeg ikke kan, eller kan så mye om. Men det er en ting jeg har funnet ut at jeg har blitt ganske god på, og som jeg har brukt på en mer bevisst måte de siste årene. Og det er å finne glede, mening og påfyll. Også små ting og løsninger som gjør hverdagen enklere, lettere eller godere. Nå har jeg jo hatt lang tid på å trene da, på å gjøre det beste ut av det som er.. Ikke for at jeg vil være hysterisk positiv til en hver tid, ikke for å prestere eller bevise noe for andre, men rett og slett fordi jeg vil ha et godt liv.

I bokmålsordboka, står det at ordet; VEL, betyr bla. godt, bra, rikelig og fullt ut. Det stammer fra norrønt, og er trolig beslektet med vilje.

Jeg vil bruke min vilje til å leve vel!

Jeg er heldig, det er mye som gir meg glede, mening og påfyll!

En tur i skogen eller ved sjøen, alene eller sammen med andre som også setter pris på naturen.

Være sammen med de jeg er gla i, familie (to og firbente) og venner, noen av dem er som familie også.

Jeg har vært aktiv i styret i Ung Kreft Østfold i mange år, og likepersontjenesten. Nå har jeg en plass i Brukerutvalget ved sykehuset Østfold, og representerer Kreftforeningen der. Det føles meningsfullt å bruke erfaringene jeg har fått, på noe som kan være positivt for andre.

Foto er også noe som gir meg enormt mye, og det gjør meg veldig tilstede her og nå.

Lære noe nytt er alltid spennende!

Yoga er godt for både kropp og sjel.

Jeg er også veldig glad i bøker. Eventyr jeg kan drømme meg bort i, historier fra virkeligheten som berører, og ikke minst de bøkene som får meg til å reflektere og bli mer bevisst på ting. Det samme gjelder i grunn for filmer.

Gode foredrag gir også mye påfyll og inspirasjon føler jeg!

Noe av det beste jeg vet, er når jeg leser, hører i et foredrag eller opplever i en samtale, at det er noe som treffer noe langt inni meg, som om det gir en form for gjenklang på et vis. Det er litt vanskelig å beskrive egentlig, men det føles så riktig og godt. Noen ganger fungerer vi på en måte som et speil for hverandre, det er først når jeg ser eller hører på deg, at jeg blir oppmerksom på noe av det som rører seg i meg også. Og da blir opplevelsen av det  større, horisonten blir videre på et vis! Og det en person kan sette ord på, det kan bli til bilder hos meg for eksempel, hos andre kan det bli til musikk eller komme til utrykk gjennom dans. Eller noe ganger til stille ettertanke.. Det er godt å bli berørt av noen eller noe på den måten, og det er fint å se det skje med andre. Det eneste som må til, er en åpenhet og rom, så er bevegelsen i gang, omtrent som ringer i et vann..

Men i fjor opplevde jeg noe jeg ikke har vært borti før, i hvert fall ikke i det omfanget.

Rommet og åpenheten i meg forsvant. Det skjedde så gradvis, at jeg ikke la ordentlig merke til det, før det kjentes fryktelig trangt, vondt og innestengt.

Vanligvis føler jeg meg ikke ensom når jeg er alene, men i den perioden følte jeg meg både ensom og isolert. Og samtidig ønsket jeg bare å være alene, fordi det ikke var noe overskudd til å være sosial. Jeg gikk kun ut når jeg absolutt måtte, tvang meg til å være sosial av og til, for jeg vet jo at det er bra! Men istedenfor å komme hjem godsliten og gla, følte jeg meg bare tom og så sliten at jeg grinte.

Huker også at jeg satt og så ut på regnet som høljet ned i fjor sommer, og tenkte; takk og lov for at det regner, da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at jeg sitter inne. Hadde også mye dårlig samvittighet, for at jeg ikke lenger følte noe glede og takknemlighet for den fine leiligheten jeg hadde flyttett inn i, for bare noen måneder siden, og for at jeg ikke klarte å nyte den vakre naturen i området.

Da begynte jeg å lure på hva som egentlig feilte meg. Dette er jo ikke meg!!!

Jeg begynte også å få problemer med å sove, tankene gikk i ring og kroppen var urolig. Hjertebanken ble ofte verre når jeg la meg, pulsen i halsen sprengte i blodårene og fikk det til å suse i ørene. Og fikk jeg sove, våknet jeg gjerne i 4 tiden og ble liggende våken lenge.

Jeg klarte heller ikke i få tak i det som før har gitt påfyll og glede, det var som om tilgangen var helt borte, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få tilgang til det heller. .

Dette trengte jeg rett og slett å få hjelp med! Og det fikk jeg, ved hjelp av både medisiner og samtaler. Det tok ikke så mange ukene før tankestrømmen begynte å roe seg, og det var da jeg også la merke til hvor mye av det som er typisk meg, som var helt borte. Det er nok første gang i livet jeg virkelig la merke til hva som er typisk meg og at jeg faktisk satte pris på det også!

Vanligvis blir jeg fort berørt og inspirert av folk og annet rundt meg. Det er ofte masse ideer, påfunn, og snodige innfall i hode mitt. Jeg er kreativ. Litt naiv kanskje, og undrer meg fortsatt over mye, på samme måte som barn gjør. Synger nesten alltid når jeg kjører bil (i hvert fall når jeg kjører alene..) Latter er noe av det mest smittsomme jeg vet om. Jeg er åpen, og klarer ofte å se en sak fra forskjellige sider. Jeg gleder meg over og er takknemlig for de minste ting, og mist like mye på andres vegne. Tar som regel ting som det kommer og blir ikke stressa eller sur om ikke alt går som jeg har tenkt.

Og selv om jeg ikke alltid klarer å kjenne det helt, så finne det en ro i meg. Og det er noe jeg nå har forstått, at den roen er en undervurdert luksus!!!

Jeg kjenner igjen meg selv nå, det er godt og det er jeg takknemlig for!

I tillegg til den hjelpen jeg har fått, dukket det i januar opp en annen form for terapi, av typen som har fire ben og pels. Hunden Ruffen. For meg er han verdens søteste spark i baken!!!

Jeg er minst like glad i pusejentene mine. Lyden av en katt som maler, er en av de mest gode og beroligende lydene jeg vet om! De er også veldig godt selskap, bare på en annen måte. De er mer selvstendige, og forlanger ingen turer.. Nå har jeg ikke noe valg, kan ikke lenger lurer på om jeg skal gå ut, nå MÅ jeg ut. Og det har jeg veldig godt av! 

Jeg er mye mer tilstede igjen. Oppmerksomheten er mye rettet mot Ruffen, han er 8 måneder og det er litt av hvert som skal trenes på. Jeg må smile når jeg ser hvordan den lille tassen strener gla i vei, med halen som går nærmest ustoppelig. Entusiasmen når vi trener, og hvor glad han blir når han får ros og godis, det er bare helt herlig! Noen ganger bruker vi lang tid på et sted, særlig om vi er ved vannet. Jeg ser på lys og stemning, former, farger, refleksjoner og mønster. Plukker skjell og steiner, og tar noen bilder. Ruffen er også på oppdagelsesferd, det er nok minst 1001 ting som skal snuses på. Av og til titter vi på hverandre, for å se hva den andre driver med, som oftest kommer han løpende mot meg, hilser glad, så fortsetter han å grave, plaske og leke.

Det er veldig koselig med en tur kamerat, og det er nok mye takket være Ruffen at jeg har hatt så mange fine naturopplevelser de siste månedene!

Noe annet jeg synes er veldig godt, er starten på dagen nå. Ruffen sover i fotenden av sengen, og jeg merker ikke noe til han på natten, men når vekkeklokken ringer, kommer det en liten tass som vil ligge litt på armen og kose før vi står opp. Det er en varm og myk måte å starte dagen, uansett hva annet dagen måtte bringe, er starten god :)

Trøtt liten Ruffeluff

Pusegulla mine, Lilly og Puzilla 

,

En liten hyllest til mannen med sløyfa Per Fuggeli

Ikke laget selv, lånt fra Facebook

En kort og en lang..

Små poter setter store avtrykk i hjertet 

Fra våre eventyr i fjæra 

Jeg er nok i grunn rolig av natur, og er nok ikke den som stresser mest, men det kan bli i meste laget for alle og en hver noen ganger. Det hjelper heller ikke å ha noe som sitter i binyren og forstyrrer den. Det er der stresshormonene blir produsert. På blodprøver har verdiene vært for høyet over flere år. Det vil si at min kropp oppfører seg som om jeg skulle levd et stressfylt liv, med høyt trykk. Det er alt annet enn behagelig! Derfor vil jeg gjerne si til deg som lever med stress og press, hver så snill å brems i tide! Ingen har klart å hoppe over eller brase igjennom veggen, det smeller bare hardere om du ikke bremser i tide!

Det er ikke alt stress som er mulig å komme unna, men kanskje det finnes noe som allikevel kan lette litt på situasjonen og trykket du opplever. Jeg håper det! Og husk, ingen ting varer evig, det kan noen ganger være en trøst, når ting er tungt..

Om det er samfunnet og farten i det evinnelige hamsterhjulet som gir deg migrene, høyt blotrykk, magesår og søvnløse netter.. Da må jeg bare spørre- Er det virkelig verdt det?

Om du med tanken tar bort, alt det andre måtte tenke, mene og tro om deg. Hva er det som virkelig betyr noe for DEG? Hvordan vil du at dine dager skal være, ditt liv? Hvordan vil du bruke din tid? Hva gir deg glede og påfyll? Tenk gjerne litt på det..

Jeg håper du vil leve ditt liv vel!

Denne artikkelen verdt å ta en titt på! 

Hvordan stress endrer og påvirker kroppen din