Det er mye jeg ikke kan, eller kan så mye om. Men det er en
ting jeg har funnet ut at jeg har blitt ganske god på, og som jeg har brukt på
en mer bevisst måte de siste årene. Og det er å finne glede, mening og påfyll.
Også små ting og løsninger som gjør hverdagen enklere, lettere eller godere. Nå
har jeg jo hatt lang tid på å trene da, på å gjøre det beste ut av det som er..
Ikke for at jeg vil være hysterisk positiv til en hver tid, ikke for å prestere
eller bevise noe for andre, men rett og slett fordi jeg vil ha et godt liv.
I bokmålsordboka, står det at ordet; VEL, betyr bla. godt,
bra, rikelig og fullt ut. Det stammer fra norrønt, og er trolig beslektet med
vilje.
Jeg vil bruke min vilje til å leve vel!
Jeg er heldig, det er mye som gir meg glede, mening og
påfyll!
En tur i skogen eller ved sjøen, alene eller sammen med
andre som også setter pris på naturen.
Være sammen med de jeg er gla i, familie (to og firbente) og
venner, noen av dem er som familie også.
Jeg har vært aktiv i styret i Ung Kreft Østfold i mange år,
og likepersontjenesten. Nå har jeg en plass i Brukerutvalget ved sykehuset
Østfold, og representerer Kreftforeningen der. Det føles meningsfullt å bruke
erfaringene jeg har fått, på noe som kan være positivt for andre.
Foto er også noe som gir meg enormt mye, og det gjør meg
veldig tilstede her og nå.
Lære noe nytt er alltid spennende!
Yoga er godt for både kropp og sjel.
Jeg er også veldig glad i bøker. Eventyr jeg kan drømme meg
bort i, historier fra virkeligheten som berører, og ikke minst de bøkene som
får meg til å reflektere og bli mer bevisst på ting. Det samme gjelder i grunn
for filmer.
Gode foredrag gir også mye påfyll og inspirasjon føler jeg!
Noe av det beste jeg vet, er når jeg leser, hører i et
foredrag eller opplever i en samtale, at det er noe som treffer noe langt inni
meg, som om det gir en form for gjenklang på et vis. Det er litt vanskelig å
beskrive egentlig, men det føles så riktig og godt. Noen ganger fungerer vi på
en måte som et speil for hverandre, det er først når jeg ser eller hører på
deg, at jeg blir oppmerksom på noe av det som rører seg i meg også. Og da blir
opplevelsen av det større, horisonten
blir videre på et vis! Og det en person kan sette ord på, det kan bli til
bilder hos meg for eksempel, hos andre kan det bli til musikk eller komme til
utrykk gjennom dans. Eller noe ganger til stille ettertanke.. Det er godt å bli
berørt av noen eller noe på den måten, og det er fint å se det skje med andre.
Det eneste som må til, er en åpenhet og rom, så er bevegelsen i gang, omtrent
som ringer i et vann..
Men i fjor opplevde jeg noe jeg ikke har vært borti før, i
hvert fall ikke i det omfanget.
Rommet og åpenheten i meg forsvant. Det skjedde så gradvis,
at jeg ikke la ordentlig merke til det, før det kjentes fryktelig trangt, vondt
og innestengt.
Vanligvis føler jeg meg ikke ensom når jeg er alene, men i
den perioden følte jeg meg både ensom og isolert. Og samtidig ønsket jeg bare å
være alene, fordi det ikke var noe overskudd til å være sosial. Jeg gikk kun ut
når jeg absolutt måtte, tvang meg til å være sosial av og til, for jeg vet jo
at det er bra! Men istedenfor å komme hjem godsliten og gla, følte jeg meg bare
tom og så sliten at jeg grinte.
Huker også at jeg satt og så ut på regnet som høljet ned i
fjor sommer, og tenkte; takk og lov for at det regner, da slipper jeg å ha
dårlig samvittighet for at jeg sitter inne. Hadde også mye dårlig samvittighet,
for at jeg ikke lenger følte noe glede og takknemlighet for den fine
leiligheten jeg hadde flyttett inn i, for bare noen måneder siden, og for at
jeg ikke klarte å nyte den vakre naturen i området.
Da begynte jeg å lure på hva som egentlig feilte meg. Dette
er jo ikke meg!!!
Jeg begynte også å få problemer med å sove, tankene gikk i
ring og kroppen var urolig. Hjertebanken ble ofte verre når jeg la meg, pulsen
i halsen sprengte i blodårene og fikk det til å suse i ørene. Og fikk jeg sove,
våknet jeg gjerne i 4 tiden og ble liggende våken lenge.
Jeg klarte heller ikke i få tak i det som før har gitt
påfyll og glede, det var som om tilgangen var helt borte, og jeg hadde ingen
anelse om hvordan jeg skulle få tilgang til det heller. .
Dette trengte jeg rett og slett å få hjelp med! Og det fikk
jeg, ved hjelp av både medisiner og samtaler. Det tok ikke så mange ukene før
tankestrømmen begynte å roe seg, og det var da jeg også la merke til hvor mye
av det som er typisk meg, som var helt borte. Det er nok første gang i livet
jeg virkelig la merke til hva som er typisk meg og at jeg faktisk satte pris på
det også!
Vanligvis blir jeg fort berørt og inspirert av folk og annet
rundt meg. Det er ofte masse ideer, påfunn, og snodige innfall i hode mitt. Jeg
er kreativ. Litt naiv kanskje, og undrer meg fortsatt over mye, på samme måte
som barn gjør. Synger nesten alltid når jeg kjører bil (i hvert fall når jeg
kjører alene..) Latter er noe av det mest smittsomme jeg vet om. Jeg er åpen,
og klarer ofte å se en sak fra forskjellige sider. Jeg gleder meg over og er
takknemlig for de minste ting, og mist like mye på andres vegne. Tar som regel
ting som det kommer og blir ikke stressa eller sur om ikke alt går som jeg har
tenkt.
Og selv om jeg ikke alltid klarer å kjenne det helt, så
finne det en ro i meg. Og det er noe jeg nå har forstått, at den roen er en
undervurdert luksus!!!
Jeg kjenner igjen meg selv nå, det er godt og det er jeg
takknemlig for!
I tillegg til den hjelpen jeg har fått, dukket det i januar
opp en annen form for terapi, av typen som har fire ben og pels. Hunden Ruffen.
For meg er han verdens søteste spark i baken!!!
Jeg er minst like glad i pusejentene mine. Lyden av en katt
som maler, er en av de mest gode og beroligende lydene jeg vet om! De er også
veldig godt selskap, bare på en annen måte. De er mer selvstendige, og
forlanger ingen turer.. Nå har jeg ikke noe valg, kan ikke lenger lurer på om
jeg skal gå ut, nå MÅ jeg ut. Og det har jeg veldig godt av!
Jeg er mye mer tilstede igjen. Oppmerksomheten er mye rettet
mot Ruffen, han er 8 måneder og det er litt av hvert som skal trenes på. Jeg må
smile når jeg ser hvordan den lille tassen strener gla i vei, med halen som går
nærmest ustoppelig. Entusiasmen når vi trener, og hvor glad han blir når han
får ros og godis, det er bare helt herlig! Noen ganger bruker vi lang tid på et
sted, særlig om vi er ved vannet. Jeg ser på lys og stemning, former, farger,
refleksjoner og mønster. Plukker skjell og steiner, og tar noen bilder. Ruffen
er også på oppdagelsesferd, det er nok minst 1001 ting som skal snuses på. Av
og til titter vi på hverandre, for å se hva den andre driver med, som oftest
kommer han løpende mot meg, hilser glad, så fortsetter han å grave, plaske og
leke.
Det er veldig koselig med en tur kamerat, og det er nok mye
takket være Ruffen at jeg har hatt så mange fine naturopplevelser de siste
månedene!
Noe annet jeg synes er veldig godt, er starten på dagen nå.
Ruffen sover i fotenden av sengen, og jeg merker ikke noe til han på natten,
men når vekkeklokken ringer, kommer det en liten tass som vil ligge litt på
armen og kose før vi står opp. Det er en varm og myk måte å starte dagen,
uansett hva annet dagen måtte bringe, er starten god :)
 |
| Trøtt liten Ruffeluff |
 |
| Pusegulla mine, Lilly og Puzilla |
,
 |
| En liten hyllest til mannen med sløyfa Per Fuggeli |
 |
| Ikke laget selv, lånt fra Facebook |
 |
| En kort og en lang.. |
 |
| Små poter setter store avtrykk i hjertet |
Fra våre eventyr i fjæra
Jeg er nok i grunn rolig av natur, og er nok ikke den som
stresser mest, men det kan bli i meste laget for alle og en hver noen ganger.
Det hjelper heller ikke å ha noe som sitter i binyren og forstyrrer den. Det er
der stresshormonene blir produsert. På blodprøver har verdiene vært for høyet
over flere år. Det vil si at min kropp oppfører seg som om jeg skulle levd et
stressfylt liv, med høyt trykk. Det er alt annet enn behagelig! Derfor vil jeg
gjerne si til deg som lever med stress og press, hver så snill å brems i tide! Ingen
har klart å hoppe over eller brase igjennom veggen, det smeller bare hardere om
du ikke bremser i tide!
Det er ikke alt stress som er mulig å komme unna, men
kanskje det finnes noe som allikevel kan lette litt på situasjonen og trykket
du opplever. Jeg håper det! Og husk, ingen ting varer evig, det kan noen ganger
være en trøst, når ting er tungt..
Om det er samfunnet og farten i det evinnelige hamsterhjulet
som gir deg migrene, høyt blotrykk, magesår og søvnløse netter.. Da må jeg bare
spørre- Er det virkelig verdt det?
Om du med tanken tar bort, alt det andre måtte tenke, mene
og tro om deg. Hva er det som virkelig betyr noe for DEG? Hvordan vil du at dine
dager skal være, ditt liv? Hvordan vil du bruke din tid? Hva gir deg glede og
påfyll? Tenk gjerne litt på det..
Jeg håper du vil leve ditt liv vel!
Denne artikkelen verdt å ta en titt på!
