Red Boots - Foto og Filosofering: mars 2019

I 2016 hadde jeg en opplevelse som satte et støkk i meg. Jeg velger å dele den opplevelsen, fordi jeg tror det har større virkning, enn om jeg bare deler noen fakta.

En fredag kveld i februar skulle jeg på et møte i Oslo, og ignorerte at jeg følte meg ekstra slapp og litt svimmel. Tenkte at møtet varer jo ikke så lenge og jeg kan slappe av resten av helgen, så jeg dro avgårde. Etter møtet gikk jeg til T-banen ved National teateret, bilen min sto parkert på Lambertseter. Jeg begynte å føle meg mer og mer dårlig. Hodepine, svimmel og magesmerter. Nå var også magen ganske urolig.. Jeg begynte å se meg litt desperat om etter et toalett, både inne og utenfor T-banen. Jeg får se Hard Rock Cafe på andre siden av veien, og kommer meg til toalett der. Da følte jeg meg VELDIG dårlig! Kaldsvettet og holdt på å miste bevisstheten flere ganger, mens magesmertene ble mer og mer intense. Jeg innser etter hvert, at dette ikke kommer til å bare gå over av seg selv, og ringer 113. Får forklart hvor jeg er, og at jeg er ganske sikker på at jeg på god vei til en Addison/Kortison krise, og at jeg er alene på tur i byen.

- Vi sender en ambulanse, men kan du prøve å få kontakt med noen som jobber der? Det er greit at de vet at vi kommer, sa den vennlige stemmen i telefonen.

Jeg ville helst bli på toalettet, for nå var jeg skikkelig uvel også, men kom meg til gangen utenfor toalettet. Får frem mellom brekningene, at jeg ser ingen som jobber her, jeg er så svimmel, må legge meg ned.

Jeg ligger med lukkede høyne, og kjenner plutselig at noen skritter over meg, og med lattermild stemme sier, -Oj, noen som har fått i seg litt mye kanskje..hehe..

Det er det siste jeg husker før ambulansepersonalet er der, og får kontakt med meg.

De har fått beskjed om at jeg er der alene, men blir tydelig opprørt når de forstår at ingen har spurt hvordan det egentlig står til. De spurte faktisk en gang til, når jeg hadde fått noe kvalme stillende og kunne svare ordentlig. Var det virkelig ingen som spurte deg om du var dårlig, eller hvordan du hadde det??

Nei..

Fredag kveld midt i Oslo, var nok ekstra dårlig timing! Men jeg må innrømme, det tok litt tid før jeg dro til Oslo igjen alene, eller denne hendelsen.

Kortisol er et livsviktig hormon som produseres i binyrebarken. Produksjonen startet tidlig på morgenen og øker utover dagen, for så å avta utover ettermiddagen. På natten er det et opphold, så vi lettere skal få sove bla, da dette er et av stresshormonene. Om vi blir syke, med infeksjon, feber osv, blir skadet, har et kirurgisk inngrep, blir stresset, utsetter kroppen for hard, fysisk aktivitet, opplever sorg eller andre traumatiske ting i livet, øker produksjonen.

Det blir kalt for Addison, om man har binyre-svikt eller de er fjernet pga kreft f.eks. Det betyr som sagt at man er avhengig av å tilføre kortison som blir en erstatning for kortisolen kroppen ellers ville produsert hos alle med fungerende binyrer.

Siden våren 2016, har jeg vært helt avhengig av å ta kortison, tr ganger daglig, for å overleve, fordi begge binyrene er fjernet. Blir jeg syk, får feber, blir skadet osv, må jeg selv passe på å øke dosen. Hvis ikke jeg gjør det, er veien kort til en såkalt Addison krise eller kortison krise. Da er man avhengig av å få hjelp raskest mulig, rett og slett for å overleve. Utfordringen er at man ikke alltid vet hva som foregår eller herjer på innsiden av kroppen.

Kaster man opp og ikke klarer å beholde tabletter, eller man er veldig syk eller hardt skadet, er det det viktig å få satt en sprøyte så fort som mulig. Jeg har alltid med meg solu-cortef, 100 mg cortison som kan sprøytes inn.

Jeg hadde heldigvis tatt to kortison tabletter mens jeg var ved T-banen, og forsto heldigvis at jeg måtte ringe 113. Hadde jeg ikke gjort det selv, er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag.

Etter en tur på legevakten i Oslo, ble jeg sendt videre til akuttmottaket på Akershus Universitetssykehus. Det viste seg at jeg hadde en kraftig betennelse i magen, med blødende sår, og jeg hadde feber. Det var derfor kroppen trengte ekstra kortison.

Jeg har et medisinkort lett synlig i mobilholderen min, med livsviktig informasjon. Om noen finner meg bevisstløs, skadet eller av en eller annen grunn ikke kan gjøre rede for meg, er dette nytting informasjon for helsepersonell. Det finnes andre pasientgrupper som også bærer denne typen identitetskort/ informasjonskort på seg, de som har epilepsi, diabetes, eller de med kraftig allergi.

Oppdager du en person som ser veldig dårlig ut, eller som ligger rett ut et sted, prøv å få kontakt og finn ut hva som skjer. Selv om det er en fredag eller lørdagskveld på byen! Er det en som har fått i seg litt for mye og trenger en hvil, så er det jo greit. Får du beskjed om å ryke og reise, så har du i hvert fall spurt, og den som er full har nok glemt det hele dagen der på.

Om du ikke får kontakt, ring 113 og, se om personen har noe informasjon på seg, se også etter halskjede eller armbånd, med medisinsk symbol på. Om du bare finner førerkort eller bankkort med id på, kan dette også være nyttig. Er det en person med en alvorlig eller kronisk sykdom, og helsepersonell får identiteten til personen, kan de raskt sjekke om det ligger viktig informasjon i kjernejournalen.

Noe annet som kan være greit å vite, er at det skal finnes hjertestartere på alle bensinstasjoner og alle REMA 1000 butikker. Man kan også søke på Hjertestarterregisteret, som kommer opp med et kart, som viser hvor nærmeste hjertestartet befinner seg.

Jeg forstår at ikke alle situasjoner er like enkle å greie å forholde seg til, men mest sannsynlig er det verst for den som ligger der med nesa i været. En dag kan det være du som trenger hjelp, eller en av dine nære og kjære. Jeg tror du ville vært takknemlig om noen syntes det var verdt bryet...

Bry deg om, heller en gang for mye! Det kan redde liv.

***

Det har skjedd mye siden dette ble skrevet i 2019, særlig de siste to årene (2020-2022), 4 operasjoner og diverse opphold på sykehus. En ting jeg har oppdaget, er hvor lite erfaring og forståelse det er for Addison. Endokrinologer (som er spesialister på dette), ambulanse personell, anestesi leger/sykepleiere og noen av de som jobber på akuttmottak, er de som etter min erfaring har forstått mest eller som i hvert fall har vært mest villig til å undersøke og finne ut av ting. Generelt forventer jeg nå minst mulig, og følger med så godt jeg kan selv! Heldigvis hender det at jeg blir positivt overrasket, som med fastlegen jeg har nå.

Kortet i lommeboken og kjernejournalen er gull verdt! Jeg har også et godt skriv fra en endokrinolog som gir litt mer spesifikke opplysninger om meg og min helsetilstand, nå har jeg alltid med meg en kopi av det. Noe jeg har hatt god nytte av ved flere innleggelser, og absolutt vil anbefale!

Husk også at det er viktig å fortelle dine pårørende hvor de finner informasjonen, det gjør det enklere om de havner i en situasjon hvor de må forklare noe for helsepersonell.

Trykk her for å komme direkte til Hjertestarterregisteret

:Trykk her, for informasjon om Kjernejournal