Denne vakre gaven sto jeg med i hånden en dag, og den ga meg
godfrysning med en gang jeg åpnet papiret!
 |
”Aksepter deg selv
som du aksepterer dette
perfekte/uperfekte
skjellet jeg fant på en
strand i Gambia
KJÆRLIGHET <3”
|
Aksept, hva betyr det egentlig?
For meg betyr det å ”Omfavne det som er, uten motstand”.
Det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og tenker at- Ja, ja
da er det sånn, jeg får la det skure og gå..
Jeg opplever at aksept i motsetning til motstand, gjør at
jeg kan se på en situasjon og ta beviste valg.
– Ok, dette er situasjonen. Er det noe jeg kan gjøre med
den? Hva kan jeg i så fall gjøre? Hvis det ikke er noe jeg kan gjøre, hvordan
velger jeg å se på og håndtere det?
Akkurat som dette skjellet har jeg også blitt litt
”tynnslitt” her og der.. Det er kanskje det jeg har hatt mest vanskelig for å
akseptere. Men et eller annet sted langs veien bestemte jeg meg for hvordan jeg
ville se på det.
Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville vært uten det
”tynnslitte”. Kanskje jeg hadde hatt masse energi, så jeg orket å gjøre alt jeg
har lyst til.. Kanskje jeg ikke hadde gått glipp av så mye på skolen og fått
meg en god utdannelse.. Kanskje jeg hadde vært en klatrer på karrierestigen, og
hadde hatt nok penger til å kunne reise på ferie.. Kanskje jeg hadde hatt mann, barn, hvit
stakittgjerde, Golden Retriever, båt på vannet, hytte på fjellet, gjeld oppover
ørene og sittet godt fast i tidsklemma med både hue og ræva.. Det er mange
muligheter!
Noe hadde kanskje vært enklere? Men hadde jeg hatt det bedre? Hadde jeg vært
mer lykkelig???
Det tror jeg neppe!!!
Det kan fort bli en tur i kjelleren i de stundene fokuset er
på regninger som hoper seg opp, kroppen som føles blytung og hjernen er en
ukonsentrert pudding som funker dårlig. Men når jeg tar et skritt tilbake og
ser på det valget jeg en gang tok, kjenner jeg at jeg blir fylt av en dyp
takknemlighet!
Det er gjennom det ”tynnslitte” lyset får muligheten til å
sive inn! Og når jeg følger lyset innover, ser jeg hvor velsignet jeg er.
Gjennom mine erfaringer har jeg fått evnen til å glede meg over og sette pris
på de minste ting. Det har gitt meg evnen til å legge forventninger til side og
ta det litt som det kommer. Det har gjort meg mer vidsynt enn trangsynt. Det
har gjort at jeg bryr meg om, og ikke så mye med. Det har gjort meg mer
medfølende og mindre fordømmende. Det har gitt meg min undring over livet og de
store spørsmålene. Det har gitt meg en dyp respekt for livet og alt levende! Og
sikkert mye mer jeg med hånden på hjertet kan si, at jeg aldri ville vært uten!
Som alle de jeg har fått møte på veien…
Kanskje erfaringene som har gjort meg ”tynnslitt/uperfekt”
måtte til for at jeg skulle oppleve meg selv som hel!? Kanskje alt faktisk er
akkurat sånn det skal være!? Helt perfekt!?
 |
|
“The wound is the place
where the Light enters you.” - Rumi |
