Perfekt jul...

Dette blir neppe god reklame.. For jeg er ikke perfekt!

Derimot er jeg ofte sent ute. Like mye i juletider som i andre tider… Jeg har fått sendt noen julekort (sorry om noen føler seg glemt og forsømt). Det var i hvert fall frimerker på kortene jeg postet i år, det er jeg sikker på!

Julegavene er pakket inn, kostbare, flotte ting skal jeg ikke påstå at det er. Men det er kjærlighet i hjemmelaget også :) Jeg har laget litt julegodis, og det er det! Ikke noen syv slag her akkurat.. jeg skal støvsuge og skifte på senga før jeg drar, men jeg har ikke vrengt leiligheten og heller ikke ’hengt opp fuggelband og itte pynte tre’. Jeg har heller ikke den minste anelse om hvordan man får sprø svor på ribba!

Walt Disney klarte å skape den perfekte julen, hvor mange andre får til det? Utenom på Facebook altså.. Sikkert noen, jeg tviler ikke på det!

Og hva er den perfekte julen egentlig, som så mange ønsker seg og tror at alle andre har?

Faktum er at det er mange som har det tøft i jula. For noen byr høytiden på frykt for fyll og uro i hjemmet, for noen er det tungt å møte jula alene. Savner noen gjør vi vel alle, de som har gått bort eller som følge av splittede familier. Så har vi alle de som har mage knip og søvnmangel fordi de har brukt alt for mye penger, langt mer enn de har.

Jeg liker jula, det er mye som er koselig med den, men jeg liker ikke at Christmas blir til ”krisemas”.

Hva er det vi maser sånn med? Hvorfor skal alt være så krampeaktig koselig at folk blir utslitte og blakke?  Jippi, la kjøpefesten begynne, og la oss slå alle rekorder i år som i fjor!!!

Må man fråtse for å ha det hyggelig?

Jeg er så heldig at jeg får feire julen med familien min, det vil si foreldrene mine og våre firbente. Jeg får også treffe noen gode venner i løpet av uken, det gleder jeg meg også til. Jeg skal kose meg med veggis mat og kjøpte pepperkaker. Det er så koselig å spise sammen! Og selvfølgelig skal vi se Disney julespesial på julaften, på svensk. Det blir jul i år også!

Det ser faktisk ut til at jeg får en perfekt jul! :)

God Jul! :)

Yoga, helse og samspill...

Kroppen, så lenge den funger sånn tålelig greit, da er det ikke så mange som går rundt og tenker så mye på hva den egentlig driver med. Fokus er mest på det ytre for de fleste av oss.

Men tenk litt på det, alt som faktisk foregår inne i kroppene våre til en hver tid, helt uten at vi trenger å skjenke det den minste tanke! Som et lite univers med et fininnstilt samspill, bare gjør kroppen det den skal. Samtidig som den også beskytter mot sykdom, bekjemper virus og infeksjoner som allerede er i kroppen, helbreder den også seg selv hele tiden.  

Noe jeg ikke konkret kan se eller ta på, og langt i fra forstå rekkevidden av, spiller på mitt lag, og jobber for å opprettholde balanse i min kropp og for at alt skal fungere.

Wow, er ikke det et fantastisk under og mysterium, så vet ikke jeg!!!

For tiden er det et utrykk som dukker opp i mange sammenhenger; Å spille hverandre gode!

Jeg har hatt og har til en viss grad fortsatt noen utfordringer i forhold til helsa. Det har ført til frustrasjon i perioder, men stort sett føler jeg at jeg har vært heldig, det har jo alltid gått bra, ofte bedre enn mange har forventet også.

Så lenge jeg ikke faller i fella, hvor jeg sammenligner meg og mitt prestasjonsnivå med andre, da har jeg det egentlig veldig bra til tross for.

Jeg vet om folk som har levd sunt og tekt positivt, allikevel har de blitt syke. Det eneste som er helt sikkert, er at alt er usikkert! Altså finnes det ingen garantier, men av ren respekt for det lille universet som jobber så godt det kan på mitt lag, føler jeg i større og større grad at det er viktig å jobbe sammen, spille på lag, spille hverandre gode!

Jeg føler det er viktig at jeg tar min del av ansvaret også! Og jeg kan love at jeg merker stor forskjell nå, om jeg ikke gjør det. Derfor starter jeg med mitt nyttårsforsett allerede i morgen! 

Jepp, nå står det her, ingen vei tilbake!!!

Yoga har for meg blitt noe som gjør det lettere å spille på lag med både kropp og sinn.

I 2012 fikk jeg tilbud om å delta på et yogakurs. Jeg var vel egentlig ”på tur” og gledet meg til å være sammen med de andre den helgen og det å lære litt yoga var bare en bonus. Men det tok ikke lang tid før jeg forsto at dette var noe for meg og at jeg var på rett sted! 

Yogakurset var ledet av Fahri Saatcioglu som på fritiden er en av instruktørene til Art of Living Norge. Fahri Saatcioglu er til daglig professor ved Universitetet i Oslo, og en anerkjent kreftforsker. Han har bl.a. forsket på effekten av yoga på immunforsvaret, og har en pågående forskningsstudie ved Oslo Universitetssykehus Ullevål. Her ser de på effekten av yoga hos kvinner med brystkreft. Resultatet av denne studien vil foreligge neste år.

Det var veldig interessant å høre at yoga og pusteøvelser faktisk har stor innvirkning på immunforsvaret, og på mange fysiske og psykiske lidelser. Både forebyggende og som behandling. Jeg ble også veldig glad når jeg allerede første kurskvelden forsto at yoga ikke bare dreier seg om kroppen, men hele mennesket!
Gjennom yogaøvelsene som vi lærte på kurset; samtalene vi hadde rundt filosofien, og de bevisstgjørende oppgavene vi fikk, har jeg har fått noen virkelig gode verktøy, som gjør det enkelt å finne roen i hverdagen. Jeg opplever også at jeg står mer støtt i meg selv og ikke blir vippet av pinnen så raskt. Det føles også godt at mitt ve og vel ikke bare ligger i andres hender, men at jeg selv bidrar, og tar ansvar for egen helse og velvære.
 I tillegg til å føle at kroppen blir fysisk sterkere av yogaøvelsene, opplever jeg følelsen av å være mer tilstede i hele meg som noe veldig positivt! Da blir tankestrømmen roligere; fordømmelsen blir mindre, for den bor bare i hodet!

Jeg hører mange fortelle om seg selv før og etter kreften. Noen har opplevd store fysiske forandringer, og både ser og føler seg annerledes. Andre har lite energi, og orker mye mindre enn før. Ikke nok med at vi sammenligner oss med andre, kreft fører også til at vi sammenligner oss selv – før og etter kreft.
Når jeg har gjort en serie med yoga øvelser, ligger jeg rett ut på ryggen og slapper av en stund, mens jeg bevisst går igjennom kroppen, fra tærne og helt opp til hodet. Bare kjenner etter hvordan det føles. Da kjenner jeg ikke arr, feil og mangler. Da kjenner jeg hvor levende jeg er! Den følelsen ønsker jeg så inderlig at andre skal få oppleve også!

Derfor er det å bli yogainstruktør og ha kurs for kreftpasienter, blitt en av mine store drømmer og mål. Yoga har gitt meg så mye positivt, det må være fantastisk å få gi andre muligheten til å oppleve det samme!!!

Jeg har kun erfaring med yoga lært gjennom Art of Living sine kurs, noe som er bygget på godt bevart, klassisk hatha yoga, og gamle indiske tradisjoner. Jeg vet det finnes mange grener innfor yoga, men siden jeg trives så godt med det jeg har lært og føler meg hjemme i filosofien til Art of Living, har jeg ikke følt noe behov for å prøve noe annet.

Om du skulle få lyst til å prøve yoga, anbefaler jeg å ta et kurs eller gå til et sted hvor det er instruktører. Det er mye tryggere enn å eksperimentere på egenhånd!

Det er kanskje mange som er redde for at yoga skal være krevende og at man må være sterk og smidig for å få det til. Det er helt greit å kjenne at det strekker litt, men det skal ikke være smertefullt! Om noen på grunn av senskader eller trøtthet, ikke klarer alle øvelsene, så er det greit. Noen ganger er dagsformen dårlig, derfor er det viktig å lytte til kroppen sin, og gjøre det som føles ok den dagen.

Mestring er en god følelse, men mestring bør være ut ifra den formen du er i akkurat i dag, uten sammenligning med i går eller hva du synes at du bør prestere i morgen.

Yoga er så mye mer enn bare de fysiske øvelsene! Det handler også om tilstedeværelse, bevissthet og hvordan man ser på livet og det man opplever.

Vil du vite mer om yoga, kan du ta en titt på disse linkene :)

Art of Living Norge, her får du opplysninger om kurs og mye annet! http://www.artofliving.org/no-no

Les om yoga og forskning.

http://www.apollon.uio.no/artikler/2013/3_dna_yoga.html

Les om forskning på brystkreftpasienter og yoga.

http://www.artofliving.org/no-no/brystkreft-forskningsprosjekt-ved-ullev%C3%A5l-universitetssykehus

Yogakurs på Aberia Helserisort i Rømskog 2012

LIVET ER ALLTID TILSTEDE...

Jeg elsker fargene som kommer med høsten! Og det å kose seg inne, med pledd, te og levende lys og høre på regn og vind som pisker mot rutene, når høstværet herjer ute.

Jeg elsker også å stå ute en klar høst eller vinternatt og se opp på stjernehimmelen! Wow, det er så uendelig stort og vakkert..

Luften lukter så godt rett før det begynner å snø, jeg elsker den lukten! Og det å se snøen som virvler i lyset fra en gatelykt! 

 

Og ikke minst elsker jeg den myke stillheten som omslutter alt, når snøen har lagt seg…

Jeg skal lage engler i snøen så lenge jeg lever! : )

Så er det godt å komme inn, krølle seg sammen foran ovnen og se på flammene. Jeg elsker følelsen av varmen som stråler, akkurat som jeg elsker følelsen av de første solstrålene som varmer når våren kommer, da vet jeg liksom at alt det beste ligger foran meg nå!

Det er fantastisk å gå tur i skogen når våren kommer, bare stoppe opp midt i havet av hvitveis, og lukke øynene og høre på alle fuglene som synger, jeg elsker den lyden og alle hvitveisene, og alt det grønne!

Når sommeren har kommet og varmet opp skogbunnen, da lukter det så godt, jeg elsker lukten av varm skog! Lukten av hav også, og følelsen av sand mellom tærne! 

Jeg elsker følelsen av å sitte på et fjell eller svaberg som har blitt varmet opp gjennom en lang dag, og se på solnedgangen.. 

 og månen som kommer opp..

Livet er alltid tilstedeværende! Det bare skjer, når det skjer, i øyeblikk etter øyeblikk, livet lever i stadig forandring gjennom alt og alle.

Ingen ting av dette kan fanges, kontrolleres, påvirkes eller eies. Det er det som gjør alle disse øyeblikkene så magisk..

 

 Det skjer også noe fint i tilstedværelsens øyeblikk sammen med andre synes jeg!

Jeg føler man kan gå glipp av mye, om man ikke er det, ikke nødvendigvis hele tiden, men i det minste noen øyeblikk, her og der.. Er vi ikke det, er det jo ofte ordene og handlingene vi forholder oss til, noe som for det meste blir bedømt, i rasende fart, mye av det også ubevisst. Liker, liker ikke, rett eller feil, enig, ikke enig….

Når jeg er tilstedeværende med andre, er det som om det oppstår et rom, rom for å bare være. Der spiller det ingen rolle om vi tror på forskjellige ting, opplever livet og verden på helt forskjellige måter, ingen ting må forklares og forsvares, det er som det er.

Da er det enklere å få med seg andre ting også..

Det er så vakkert det lyset som tennes i øynene på mennesker når de snakker om noen de er glade i, stemmen blir også litt mykere på et vis.

Entusiasmen som bobler opp når noen er ivrige og engasjerte, er også herlig!

Det er godt å kjenne den varme, fredlige utstrålingen fra mennesker som har en ro med seg selv.

Og jeg synes det er noe vakkert også i det sårbare, mørke dypet som kan være i blikket til mennesker som står i, eller har opplevd noen av livets mer alvorlige realiteter…

Når jeg lukker øynene og tenker på noen jeg er glad i, da opplever jeg det enda sterkere. Selv om ord eller handlinger kan være veldig nydelige og varmende, er det ikke det som får hjertet til å kjennes så stort ut at det ikke lenger får plass på innsiden. Det er noe annet, noe mye større som er helt umulig å beskrive…

Om de jeg er glad i opplever det på samme måte vet jeg ikke, men det betyr egentlig ikke så mye, de er de samme uansett og jeg kan uansett bare føle min opplevelse av kjærlighet.

Jeg er ikke tilstedeværende hele tiden. Det er dager eller stunder jeg synes at ting er vanskelig og jeg er lei.. Noen ganger tenker jeg for mye, eller bekymrer meg.

Men jeg er heldig, for jeg opplever disse øyeblikkene.Og det er i disse øyeblikkene livet og kjærligheten lever, tenker jeg...

Jeg tenker også at;

Den som elsker er aldri uten kjærlighet!

Da vet jeg at det ikke finnes en eneste dag i mitt liv som er uten kjærlighet…  

Krig, fred og røde støvler...

Før Nikon ble den ”store kjærligheten”, tegnet og malte jeg mye, og Vebjørn Sand har vært et stort forbilde som har gitt meg mye inspirasjon! Som barn og ungdom var det streken og penselstrøkene som fenget, som voksen beundrer jeg han og familien hans for de menneskene de er!  Kunst skal vist kritiseres, noen kritikere har ikke holdt seg til bare kunsten, de har også gått til frontalangrep på han som person og likeså godt fortsatt med familien. Jeg er glad for at Vebjørn har vært tro mot seg selv, og ikke forandret seg og sitt kunstneriske uttrykk for å passe inn!  Hos Kari og Øivind, foreldrene til Vebjørn, er det godt å være. Der er det god takhøyde og mye hjerterom! Der er ingen drømmer for store og de lever virkelig ut drømmene. Kanskje det er derfor de får så mye kritikk, fordi det stikker og svir i dem som ikke tør å være seg selv, og som dilter i helene på andre istedenfor å følge sine egne veier og drømmer..?

2010-2012 malte Vebjørn en serie bilder kalt, ’Scener fra andre verdenskrig’. Det var et bilde der som fanget min oppmerksomhet mer enn de andre. Maleriet av en ung Tysk soldat, historien eller myten som det også blir kalt, om Josef Schultz.

Den 20. juli 1941, under den tyske besettelsen av Jugoslavia, skal Josef Scultz ha vegret seg mot å delta i henrettelsen av 16 partisaner. Noe som førte til at han selv ble skutt, av sine egne.

På bildet ser man at den tyske soldatene i midten ikke har noe gevær, hjelm eller uniformsbelte. Broren til Josef, Walter Schulz, identifiserte soldaten på bildet som sin bror og er blant dem som hevder at bildet viser Josef Schulz som slutter seg til gislene.

Tyske kilder hevder at Josef Schulz ble skutt og drept 19. juli 1941 i et partisanoverfall.

 

Hva som egentlig skjedde den gangen kan ikke jeg svare på. Men dokumentaren jeg så for mange år siden hadde som utgangspunkt i at historien var sann, og jeg husker den gjorde et sterkt inntrykk! Så det jeg skriver nå er med det samme utgangspunktet.

 Han viste et ekstremt mot i en ekstrem situasjon! Sånn jeg ser det, et valg mellom å miste livet eller leve et liv hvor man har mistet seg selv!

 Jeg tror han viste at hans handling ikke ville redde de andre eller skape fred i verden. Men i det øyeblikket tror jeg han fikk en fred med seg selv, når han ikke var villig til å gå på kompromi med hjertet. (Som jeg skrev om i; Bruk hue, lev fra hjerte.)

Tenk om alle hadde lagt ned våpnene og sagt, ’Nei, dette vil ikke jeg ta del i! Dette vil ikke jeg stå og se på og bare la det skje!’ Det hadde ikke blitt så lett for Hitler å få jobben gjort da…

Og mobbere, hvor tøffe er de uten tilskuere..?

Jeg har flere ganger vært tiskuer til hendelser som jeg vet har vært vonde for de det gjaldt og jeg bare lot det skje. Det var veldig ubehagelig, og jeg var ikke det minste modig…

I ettertid har jeg tatt det opp med to personer jeg vet ikke hadde det så greit og sagt unnskyld. De syntes det var veldig rart! Reaksjonen var den samme hos begge. ’Hvorfor tenker du på det? Du gjorde jo aldri noe, du var bare snill!’

Det er jo fint at de opplevde det sånn! Men det var akkurat det, jeg gjorde ikke noe! Det gjorde at jeg følte meg som en feig dritt!

Kanskje jeg var redd for å bli målskive igjen selv? Jeg vet ikke, husker bare at jeg ville være usynlig, omtrent for en hver pris. Når den ytre ”fienden” forsvant, ble jeg min egen verste fiende!

Jeg hadde litt andre tanker og interesser enn de andre, men sto for det jeg mente og trodde på og har ikke lagt skjul på noe når noen har spurt, men jeg lå veldig lavt i terrenget. Holdt helst kjeft, i håp om at ingen skulle se meg.

Jeg har jobbet hardt med komfortsonen, har virkelig måttet presse meg selv i en del situasjoner. Jeg er ikke i mål, men jeg er på vei! I større grad klarer jeg å ikke bry meg like mye lenger. Jeg bryr meg selvfølgelig om fortsatt, det er kjempe viktig og det er godt å bry seg om! Men jeg bryr meg ikke like mye om unødvendig tull og pjatt. Carefree er et engelsk ord jeg liker! Direkte oversatt, betyr det BEKYMRINGS LØS! Høres ikke det herlig ut, så vet ikke jeg! :)

Jeg opplever i hver fall bekymrings løse stunder som en enorm befrielse fra alle ’tenk om’ senarioer jeg av og til skaper, som er fulle av fordømmelse. Tenk om den eller den tenker, tror, synes eller føler på den måten om jeg gjør eller sier sånn eller sånn.. Snakk om å skape illusjoner som fører til en veldig selvsentrerthet, som på ingen måter er positiv!

Mange forbinder selvutvikling med noe egoistisk. Når jeg tenker på det nå, ser jeg for meg mennesker, nærmest som bregneknupper, som sitter sammenkrøpet, fastlåste og innestengte i sine egne illusjoner. Så begynner de å slippe taket og vikle seg ut av det faste grepet, så de kan reise seg mer og mer, til de står rett og til slutt strekker armene ut i været og er helt åpne. Bekymrings løst frie! Dette er meg! Take it or leave it! This is it!

 Da får vi blåst navleloa ut av nesa og kan virkelig se hva vi kan bidra med og tilføre denne verden ut ifra den vi er og det vi har. Å finne fred i seg selv og skape balanse handler ikke om å flytte til Himalaya for å meditere og ikke gjøre noe annet (hvis man ikke har veldig lyst til det da!) For meg handler det i hvert fall om at den roen og tryggheten gjør at jeg står mer støtt i meg selv, noe som igjen gjør det enklere å bruke de ressursene jeg har på en mye mer konstruktiv måte.

Jeg holder på å vikle meg ut, sprenge mine begrensninger så jeg kan strekke meg HELT ut!

Det er godt å strekke seg og det er faktisk ikke så farlig å syns heller. Når det regner går jeg tur i røde støvler, de synes i terrenget! So what!!! Jeg blir glad av å gå tur i røde støvler, bekymrings løst glad! :)

http://www.gallerisand.com/

Kjære deg...

Jeg kjenner deg ikke, vet ikke hvem du er eller hva du heter, jeg husker ikke en gang hvordan du så ut.. Men jeg vil gjerne takke deg!

Førskolen var en fin tid, jeg ble kjent med en glad og nydelig jente, vi lo masse og ble fort bestevenner :-) Så begynte vi i 1.klasse, det var spennende! Følte oss store da, større enn de i førskolen (vi var i samme bygg), og vi fikk gå til og fra skolen selv, det var stas! I hvertfall en stund..

Du gikk på skolen som var litt lenger unna, der hvor de store gikk. Det var på vei til og fra skolen vi møttes. Jeg begynte å somle på veien, kom litt for sent noen ganger. Av og til brukte jeg lang tid på å pakke sekken eller knyte skolissene når jeg skulle hjem. Noen ganger var jeg heldig, andre ganger traff jeg på deg..
Du aner ikke hvor mye jeg gruet meg til å begynne i 2. klasse, tenk å gå på samme skole som deg..
Jeg sa ikke noe, hadde mye vondt i magen og ville ikke gå på skolen. Til slutt fikk mamma og pappa dratt det ut av meg. Det ble bestemt at jeg skulle bytte skole. Jeg ville ikke være der jeg var, men jeg ville heller ikke skilles fra beste venninnen min, og Gud vet hva man møter på et nytt sted!?!?

I slutten på 1. klasse begynte jeg på Steinerskolen. Jeg har alltid vært en kreativ sjel, som elsker å skape! Jeg hadde uten tvil havnet på rett sted!  Alt var en kreativ prosess og det var mye rom for individet. I ettertid har jeg forstått hvor mye fine verdier som ble sådd og hvor mye grunnlag for vekst vi ble gitt. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg gått glipp av mye! Du aner ikke hvor takknemlig jeg er!
Og vet du hva? Beste venninnen min, hun er fortsatt en av mine næreste og kjæreste :-)

Hadde du noen venner..? De andre dyttet til deg, mens de med et litt hånlig flir sa;' Fy fan, se på'n nå æ, begynt å plage småjenter også. Dumme kødd!'
Du hadde det nok ikke så greit du heller...

Kjære deg, jeg håper du står støtt i deg selv nå, og har det godt med deg selv og andre. Jeg håper du har hatt gode venner og kjærlighet i livet ditt. Kjære deg, jeg håper du har det like godt som jeg har det nå!

*

Stødig stiller jeg meg inn i verden.
Sikker vandrer jeg min livs bane.
Kjærlighet bærer jeg i mitt vesens indre.
Håp legger jeg i alt jeg gjør.
I tillitt tenker jeg mine tanker.
Disse fem leder meg mot målet.
Disse fem gir meg livet.

Morgenvers på Steinerskolen i
5. klasse.

Typiske steiner bøker, vi hadde ikke lærebøker, vi måtte skrive og illustrere selv.

BRUK HUE, LEV FRA HJERTET

Det jeg  skrive nå er ingen påstand, det er bare mitt tanke spinn og hvordan jeg ser det!

Alt i naturen handler om balanse, det må til for at alt skal fungere. Alt må være i sin skjønneste orden for at liv faktisk skal kunne eksistere på denne kloden. Alt fra de minste celler og molekyler i våre egne kropper til planetenes og stjernenes posisjon i solsystemet er som et finjustert maskineri, og det handler om små marginer før balansen er forstyrret.
Vi er en del av naturen, verden, universet.. Da er det vel ikke så forunderlig om vi også bør være i balanse!?

Matteus 7.13 Gå inn gjennom den trange port! For den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går igjennom den.
7.14 For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.

Veldig fritt tolket;

Noen sjenker ikke balansen en halv tanke, noen lengter, andre søker, noen prøver og noen veldig få ER der. "og det er få som finner den."
Balanse er ikke en stillestående, kjedelig tilstand. Det kreves en innsats for å finne den og opprettholde den, for balansen finner man akkurat på vippepunktet.
"For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er det som finner den."
Det er kanskje ikke så rart at få finner den, for mange søker utover! "Bred er den vei som fører til fortapelsen."

Hva som ligger i ordet fortapelse ut ifra et bibelsk perspektiv, er kanskje en annen. Men i denne sammehengen, tenker jeg at fortapelse betyr å miste seg selv. Sånn jeg ser det, er det nødvendig å vende fokus innover for å bli kjent med seg selv, for å kunne stå støtt i seg selv og på den måten ikke bli et offer for omstendighetene.
Hvordan kan du stå støtt om du ikke kjenner deg selv?

Hvem er DU? Da tenker jeg ikke på dine titler og roller, eller hva du har blitt tillært..
Hva tror du på, står for, brenner for? Hva er dine håp og drømmer? Hva gir ditt liv mening, hva får deg til å stå opp hver dag? Hvor går dine grenser, når er det greit å si at nok er nok, eller at dette vil ikke jeg være med på?
Når du blir kjent med deg selv, den DU virkelig er, da er det som om hjertet fungerer som et kompass. Det er i hvertfall der jeg kjenner om noe er godt/positivt eller vondt/negativt. Når nåla peker i samme retning som pila, da er det balanse. Da går du ikke på kompromi med hjerte. Jeg tror mange går på kompromi med hjerte.. Kanskje oftest ut ifra frykt. Frykt for ikke å være bra nok, for ikke å passe inn eller for ikke å bli akseptert, og noen er kanskje redde for ikke å bli sett. Om kompass nålen stadig vekk kommer ut av balanse og du går på kompromi med hjerte, det du VET er riktig for deg. Da tror jeg det etter hvert kan gi utslag i form av fysisk og psykisk smerte. Og om vi overser signalene vi får, eller døyver dem med medikamenter, alkohol, narkotika eller drukner dem ved å være konstant tilgjengelig for ytre impulser, da tror jeg faren for å bli virkelig syk, kan øke kraftig.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å bruke hode, vi har fått en hjerne for at vi skal bruke den. Vi har muligheten til å tilegne oss kunnskap som er nødvendig for å overleve og fungere i samfunnet og verden vi lever i. Og det er mye annet vi kan lære oss ut ifra interesser og hva som gir glede og mening.
Vi har også fått evnen til å vurdere og bedømme. I trafikken f.eks, er det livsnødvendige å bedømme og vurdere.
Men ofte bruker vi de evnene vi har fått til mye tull! Og jeg gjør absolutt det selv også.
Vi er ofte kjappe til å bedømme hverandre eller oss selv og i det hele tatt det meste rundt oss. På null komma svisj, har vi klaska merkelappen midt i panna på noen eller fått en selv. 'Jaså, er'u den typen!' Ganske begrensende, eller hva? Du vet du er så mye mer enn det! Det er jeg også..

Jeg har opplevd å kjenne på balansen av og til opp igjennom årene. Jeg viste at roen var der inne et sted, men viste ikke helt hvordan jeg skulle finne den og gjenopprette kontakten igjen, når stormene herjet som verst. Men nå har jeg fått noen helt konkrete verktøy, som fungerer veldig bra for meg. Yoga og meditasjon! Jeg føler at i tillegg til å skape balanse i kroppen og et lettere sinn, skaper det også balanse mellom hode og hjerte.
Jeg har fortsatt en bit å gå, det hender fortsatt at jeg dømmer meg selv nedenom og hjem, lar meg styre av frykt, spiser feil mat og går på kompromi med det som føles riktig. Men det skjer i mye mindre grad enn før! Og jeg har blitt mye mer var på signalene. Det føles godt for både kropp og sjel. Dårlig samvittighet dukker fortsatt opp, ting er ikke gjort over natta! Men så ser jeg at det har en positivt innvirkning på de rundt meg, når jeg har det bra, det gjør det lettere!

Jeg har fått et nytt motto, det holder meg litt i øra, så jeg ikke skal spore av!

BRUK HUE, LEV FRA HJERTET! ;)

Gjør vi det, kanskje det blir enklere for oss alle sammen å bare være meg!?

Høydeskrekk...

Kanskje litt småteit å ha høydeskrekk når man er 1.82 m.o.h, på sokkelesten... Men jo, det snurper seg sammen, langt inne i magen når jeg kommer litt opp i høyden!

Jeg vet ikke helt når eller hvor denne iden’ dukket opp eller kom fra, men jeg har så lenge jeg kan huske, sett på meg selv som en stor pyse. Det er utrolig hva det går an å være redd for!

Men når jeg ser tilbake, så ser jeg at jeg har også funnet en styrke eller vilje til å utfordre frykten. ”Hvorfor gå rundt grøten, når man kan hoppe i salaten?!”

Dette tårnet er 18 meter høyt, du finner det på toppen av Rørfjell i Onsøy, på grensa mellom Fredrikstad og Råde. Jeg bodde ikke så langt unna, så jeg gikk ofte turer i området, kikket opp på tårnet, og tenkte; NEHEI, ALDRI I VERDEN!!! før jeg gikk videre…

Men der, som med en del andre ting, ble viljen til slutt større enn frykten!

Møkka frykt, nå gidder jeg ikke mer!!!

Jeg kom meg opp på første avsatsen, holdt meg godt fast mens jeg stirret ned mellom sprekkene i gulvet, så sprang jeg ned igjen. Noen turer senere kom jeg meg til midten omtrent.

En høstkveld var klassen min på tur der, vi skulle sette opp en gapahuk og overnatte. Jeg så på  de andre mens de føk opp og ned i tårnet. Da en av guttene fikk høre at jeg aldri hadde vært helt oppe, ble han tydelig vis overrasket! Hæææ, har du ikke vært der oppe, du som bor her!?! Det er jo den utsikten!!! Så forsto han nok tegningen, for han sa noe fint! Jeg kan gå bak deg hvis du vil, da detter du ikke ned!

Som det så fint hetter på engelsk; ”If someone watches your back, you can face anything!”

Det funka i hvert fall den kvelden, jeg kom meg helt opp på toppen! : )

Etter det har jeg vært der mange ganger, det ble for meg et hellig sted på et vis, et puste rom og et fristed! Utsikten er flott og det er godt å høre på vinden som suser i tretoppene, men det jeg elsket aller mest var nok følelsen av å være bitteliten. I det store universet er jeg sikkert mindre enn en dråpe i havet, samtidig er jeg er en del av noe kjempe stort…

Når jeg er så bitteliten, tenk så små problemene og utfordringene mine er da! De eksisterer vel knapt…

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…

Det blir så mye som tårner seg opp at oversikten forsvinner!

 Da er det godt å komme seg litt opp i høyden, trekke pusten dypt og godt og bare få litt oversikt igjen. Det er ofte ikke så ille som vi skal ha det til!

Kontroller er noe jeg er vant til, stresser som regel ikke med det, bruker bare litt lenger tid på bade enn vanlig, og motto for dagen er; Frisk som fan! :)

10. september skulle jeg på kontroll på Radiumhospitalet, det var litt over et år siden sist. Denne gangen kom høydeskrekken snikende i forkant!

Jeg har det så godt nå, foreldrene mine har det bra, det skjer så mye nytt og spennende og jeg har en plan, en drøm jeg virkelig har lyst til å gjennomføre! Brått ble fallhøyden så stor…

Jeg er glad for at høydeskrekken kom nå, det fikk fram en liten Brækhus gnist i meg, nå eller aldri! Jeg langa ut mot høydeskrekken, på min fredlige og rolige måte…

Det å drømme er en ting! Men jeg har vært skit redd for store planer, har unngått dem lenge! Hver gang jeg har hatt en større plan, har jeg blitt slått i bakken med et smell! Nå måtte jeg ta noen runder med meg selv, puste dypt og få oversikten igjen, så bestemte jeg meg!

Enten blir sirkelen brutt av seg selv, eller så gjør jeg det! Denne gangen skal ingen ”humper i veien” stoppe meg! Uansett hvilke beskjeder jeg har fått før, så har det jo tross alt alltid gått bra! Denne drømmen, planen, den har jeg stor tro på, og jeg har så ubeskrivelig lyst til å få det til, det er så godt ha noe å brenne for!  

   

Jeg hørte i et intervju, Cecilia Brækhus fortelle at hun har et stort behov for søvn etter at hun har vært i ringen, det hadde vist jeg også! Når jeg kom hjem fra Radiumhospitalet den dagen, flata jeg rett ut på sofaen, våknet 3-4 timer sener, ikke helt sikker på hvor jeg var med en gang, eller om det var morgen eller kveld, på bordet sto det en kopp med kald kaffe og en halvspist brødskive.. Når jeg fikk gnidd søvnen ut av øynene, kjente jeg at jeg hadde en ro med ting, jeg hadde gjort det jeg skulle gjøre, nå var det bare å vente på svar!

Nesten 14 dager senere ringte legen. Alle verdiene er helt stabile.

YES!!! Knockout!!! Denne gangen var det jeg som kom seirende ut av ringen! :D

Da følte jeg meg omtrent sånn ;)

                                                   

                                                                                  

Så ubeskrivelig takknemlig!

Det blir en del fokus på missnøye i disse valgkamp tider. Missforstå meg rett, det er alltid potensial for forbedring! Det er fint at vi lar oss engasjere og provosere! Bevegelse er nødvendig for å skape forandring!

Jeg er takknemlig for at jeg bor i et demokratisk land, så jeg har brukt min stemmerett. Om jeg har valgt riktig, tja ikke godt å si… Nå har jeg i hvert fall tatt et valg og føler for å "fade" ut politikk og pompøse løfter en liten stund, og snu fokus over på noe annet. Som takknemlighet, det er godt å kjenne på!

For min del har denne våren og sommeren vært helt fantastisk! Jeg har stort sett holdt meg i Østfold, og med det været vi har hatt her i sommer, kan jeg ikke kalle Østfold for noe annet enn et ferie paradis! Så mye herlig natur, ”rett rundt hjørnet”! :)

Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg bor i et så vakkert land, og for at vi har fri tilgang på store mengder natur. Og på toppen av det hele, er det stort sett så fredlig og trygt og så lite nød, at flertallet har mulighet til å nyte det om vi vil.

FY FLATE SÅ HELDIGE VI ER!!!  

Vi måtte vente litt på våren i år, men den var verdt å vente på...

Det ble grønt, VELDIG grønt... 

Skogen ved Soli Brug Sarpsborg

...og himmelen malte vannet blått!

Ågårdselven ved Soli Brug

 Det er herlig å rusle i strandkanten...

...eller plaske rundt! :) 

 Forunderlig fjellformasjoner..

Vesterøy Hvaler

 Sommerkveld i solveggen...

Ocean Hope, Storesand Hvaler

 Inne i Ocean Hope...

 Kveldstur langs kyststien..

Kirkøy Hvaler

Kveldsstemning... 

 Solnedgang over Halden...

Utsikt fra Fredriksten Festning

Sommernatt... 

Tistedal Halden

Dette er bare en liten del av de mange flotte turområdene som finnes her!

For de som vil vite hva Østfold har å by på, eller lese om Ocean Hope prosjektet, er det bare å ta en titt på linkene!

http://www.visitoslofjord.no/fredrikstad-og-hvaler/ 

http://ostfold.kulturnett.no/  

Ocean Hope

http://www.ytrehvaler.no/hoved.aspx?m=64553&amid=3631703

Lys og mørke skaper kontraster…

Når jeg ser et svart/hvitt foto får en skikkelig godfølelse, for jeg husker så godt første gang jeg var i et mørkerom. Det var bare HELT MAGISK å se motivet som kom til syne nede i badet med framkallings væske!

Sommeren 1999 pakket jeg sekken og takk for meg, etter 4 år som elev ved Tomb jordbruksskole. Det tok ikke lang tid før jeg fikk praktikant jobb på en gård i nærheten. 30 melkekuer, x antall kalver og 5 halvstore griser som stakk av så fort de fikk en sjanse…

3 mnd jobbet jeg der, før jeg fikk beskjed om at det var forandringer på et CT bilde. Når helsevesenet snakker om forandringer og man har vært i det landskapet før, da vet man at det sjeldent er noe positivt… Det ble ca 2 mnd med turer til og fra Rikshospitalet, det ble jul og nyttår, nytt millennium til og med, 3. januar gikk turen til Radiumhospitalet. Der var jeg i 3 uker, før jeg fikk beskjed om at jeg kunne reise hjem. Det var ingen ting de kunne gjøre, så jeg fikk ta kontakt når jeg begynte å føle meg dårlig.

Dagene gikk, og ukene og månedene, jeg levde i et merkelig vakuum en stund.. Alt det vanlige virket så fjernt og uvirkelig og alt var enten svart eller hvitt, det i mellom bare forsvant, alt ble flatt.. Men den fysiske formen forandret seg ikke, jeg ble ikke sykere.

Derimot begynte jeg å bli rastløs av å være hjemme!

Jeg har alltid likt å ta bilder, så jeg bestemte meg for å kjøpe et speilreflekskamera. Min første Nikon, den beste investeringen jeg noen gang har gjort! :D Og derifra ble veien kort til fotolinja på AOF Daghøyskole og mørkerommet der.

Jeg var 21 år, hadde blitt ung-ufør, og livet var bokstavelig talt ikke sånn jeg hadde sett for meg at det skulle være! Men det var godt å komme seg ut igjen, være sosial og få drive med noe jeg trivdes med.

Vi ble sendt ut med kamera, midt i byen. Og i jakten på motiver begynte jeg å SE, på en helt annen måte. Ting som jeg ellers bare ville oversett, viste seg å kunne bli spennende motiver. Og etter hvert som tiden gikk ble jeg bevisst på noe annet også. Når jeg var ute med kamera, tenkte jeg ikke på alt annet, kjente ikke på stresset fra fortiden, eller bekymringene for framtiden. Nikon var min billett til HER og NÅ! 

Livet blir ikke alltid som man har tenkt seg.. Noen ganger blir det bedre! Jeg velger i hver fall å tro det ;)

Det har vært noen mørke stunder og lange svarte netter, med det har også gjort at jeg setter mer pris på de lyse dagene og stundene. Det er lys og skygger som skaper liv og kontraster i et bilde, det blir rett og slett flatt og kjedelig uten. Det samme er det med livet... De mørke stundene bærer en gave i seg, de kan gjør at vi setter mer pris på lyset!